Relationships and Attraction: Flirting is Broken (and btw, you're Awesome)

Flirting, attraction, seduction, coquetry and beguilement. All words describing the act (or to some, the art) of courting a fellow human being to create the ultimate natural drug consisting of hormones and adrenalin known colloquially as 'chemistry'.

More intellectually absurd and at the same time evolutionarily rational than any other is the concept of love at first sight, typically more frequent in males than females, but something anyone could experience (though I never have, myself, I know of several people who claim to have experienced it).

(OK, the introduction in this post became a bit long eventually, and although I enjoyed writing it, it might be a bit lengthy, so if you're not in the mood for that, just skip the next five paragraphs)


At a glance, you evaluate a person's style, facial features, posture and body shape as well as their reaction to you. In a way – in particular if there is an initial 'spark' – an immediate Mexican stand-off takes place where both of you wait for the other to make a move. Especially if there is a bit of distance between you, you wait and observe. At this point, everything is about how you are perceived. You will probably slowly sit up a bit straighter. Roll back your shoulders. Push your chest out only a little. Maybe you will shift slightly, both to get a better look and to look better yourself.

Does it feel familiar? If you are the shy type, the following may be more likely: you lock onto each other's eyes only for a brief moment, only to realize you were spotted yourself. You look away only to peek back over your shoulder and realize that the other person is doing the same thing. You pull your shoulders up a little and pull your arms close in to your body, all the while stealing more looks to see if the other is still looking.

This is attractive as you both perceive each other as having the same social 'status' as the other. Those sparks fly when you communicate with someone who is on the same status wavelength. The problem arises when there is a difference in status, and this is where flirting is broken (in two very different ways).

The entire concept of flirting permeates most every aspect of society. These moments can occur at a bar, in a café, at work, on the beach or in a mosque, and as such, it automatically becomes an integral part of our lives. A lot of the time, we don't even notice it ourselves. In particular, this is the case for those who are particularly attractive.

Both men and women who possess external beauty, and in particular those who also carry with them an aura of confidence and certainty, often find themselves on the receiving end of compliments and advances as well as shy looks and 'accidental' grazes (and don't pretend you haven't done that; we all have). This is the basis for the first, most obvious way in which flirting is broken, and this is the only problem we usually see and experience directly. Because people are insecure and scared of doing or saying something wrong, there are often misunderstandings which lead to heartbreak and more misunderstandings. Attractive people soon learn to be either more open or more secluded and (unfortunately) often adopt an aversive attitude to displaying affection towards others.

(/intro)

The other, more indirect way in which flirting (and even a lot of daily interaction) is broken is the one which concerns me though. I noticed it because i caught myself doing this wrong, and found myself unable to easily change it (also, I was reminded of the effects of repeated messages and propaganda by the US, but that is a completely different matter).

Basically, when you consciously flirt, you do two things actively. You try to respond well to what the other person says and does, and you do your best to be interesting; and to be interesting, you should do something different. Something others usually don't do. This has turned into something rather malicious in some places as jokes are being made through insults. As an example, a girl (let's call her Susan) may be really sensitive about the size of her forehead (yes, a lot of people are), and later, although he knows this, a guy (let's call him Frederick) may clumsily comment on the size of a television as being "almost the size of your forehead, haha!" As things go, Susan tries to respond as nicely as she can (I mean, she does kind of like him a bit maybe), and may also be a spot surprised, resulting in a nervous chuckle. "Success!," Frederick's mind subconsciously shouts with a smile, resolving to repeat the joke at a later occasion.

Not long after, the joke is reiterated about something else equally absurd, and as Susan already laughed once before, it has suddenly become her default response to the situation, and before they know it, it is a running joke between the two. Now, eventually, the joke itself won't carry any negative connotations, but it facilitates  actively downgrading yourself. Just as with propaganda, repeating the same thing over and over eventually makes it true in your mind, however much we may say it doesn't.

This has become a trend in our society today. We talk smack as a form of humor and put both each other and others down for cheap laughs, and while we may laugh at it, we are left afterwards with a self-reinforcing behavior which inevitably breaks you down rather than builds you up.

Starting today, inspired by some friends of mine who constantly remind me of what great people and friends they are by telling both me others how awesome we are and how good we look and how great it is that we exist. I honestly take it upon myself to to this even more, and also actively cut down on (and eventually maybe even quit) talking smack.

Have I told you today, how awesome you are?
Because you are. You really are, and I am extremely happy to be able to tell you that.


Further reading:
Some women with experience with the matter at hand (read the highlighted comment as well as the top one)
A man with an opposing, yet similar (though rather one-sided) opinion

PS.: Although I disagree somewhat with the statements of both linked posters, they do open up for some good discussion and present some thought-provoking material.

Hysteri, Underdrivelser og Tredje Verdenskrig

Jeg har fulgt ganske nøye med på alt som skjer med Wikileaks i det siste og rynker på pannen når jeg tenker på de uunngåelige sjokkbølgene og følgene denne direkte konfrontasjonen imellom byråkratiet og ytringsfriheten. Dette skal ikke bli en politisk blogg, men akkurat i dette tilfellet må jeg bare synse litt.

Om du kjenner omstendighetene, hopp over de neste tre paragrafene.

Relativt kort summert er Wikileaks en frivillig organisasjon som jobber for å frigjøre hemmeligstemplede dokumenter for å avdekke lovbrudd og uetisk oppførsel begått av regjeringer og firmaer verden over. Etter at Wikileaks i det siste året har fokusert slippene sine på USA, dens regjering og deres aktiviteter både internt og internasjonalt har USA i løpet av den siste måneden fått flere store firmaer inkludert Amazon, PayPal, Visa og Mastercard til å slutte å tilby sine tjenester til Wikileaks på det grunnlag at Wikileaks bedriver noe ulovlig, på tross av at regjeringen aldri har klart å definere nøyaktig hvilke lover Wikileaks har brutt. Kort sagt forsøker USAs regjering så godt den kan å begrave alt som har med Wikileaks å gjøre.

Som reaksjon på alt dette har et flertall internettbaserte organisasjoner gått sammen i protest mot flere av de store aktørene som har vært involvert, og i løpet av det siste døgnet har både Amazon, Visa og Mastercard opplevd at nettsidene deres har blitt overbelastet av såkalte DDOS-angrep med den følge at ingen får tatt sidene i bruk. Mange sier også sine meninger på nettforumer og egne blogger. Så langt har svært mange medier i USA gått ut og fordømt organisasjonen, og noen Amerikanske politikere har gått så langt som å ytre at Julian Assange, mannen bak Wikileaks og organisasjonens ansikt utad, bør drepes. Kun to store aviser, The New York Times og Wired Magazine gått ut og sagt at det Wikileaks gjør er en bra ting.

Julian Assange, er for øyeblikket i varetekt i London etter å ha meldt seg selv til politiet og blitt nektet kausjon. Han er kun anholdt for en voldtektsanklage i Sverige, ikke for noe relatert til Wikileaks, men USA jobber ennå intenst for å få ham utlevert for dette udefinerte lovbruddet organisasjonen hans har begått. Interpol gjorde forresten Assange til en av verdens mest ettersøkte menn for en uke siden ved å gi ut en såkalt "red notice" på ham, kun basert på voldtektsanklagene. Forklar det grunnlaget den som kan.

Ok, det var oppsummeringen. Min store bekymring er altså etterskjelvene etter alt dette. Det mest urovekkende med alt dette er på tross av hva noen sier ikke informasjonen om USAs historie med å spionere på og i andre land (inkludert Norge) via ambassadene sine eller at kongen av Saudi Arabia gjentatte ganger oppfordret USA til å angripe Iran. Mer enn noe annet bør vi ta tak i den hyklerske reaksjonen til USAs regjering. Samtidig som USA aktivt går ut og kritiserer Kina for deres sensur av internett går de selv inn for å gjøre nettopp det samme i dette øyeblikk, og som et resultat ser Julian Assange for øyeblikket ut som Verdens Eneste Journalist. Medier i dag brukes ikke lenger til å distribuere ufiltrert informasjon ut til massene, men nesten kun til underholdning. I vår verden i dag må man nesten lete om man vil lese nyheter. Dermed er Wikileaks et friskt pust i medienes hverdag som tvinger dem til å ta fatt i noe håndfast.

Problemet til mange i denne saken er at man nesten blir tvunget til å velge en side, og i motsetning til i politikken mener ikke de motstridene sidene det samme om 90 % av tingene som må gjøres. De er rake motsetninger. For det meste har alle ment nesten akkurat det samme om stort sett alt som betyr særlig mye i den vestlige verden de siste 60 årene, og dermed har det vært få konflikter på stor skala. Vel, i hvert fall ingen kriger imellom vestlige nasjoner. Her er imidlertid problemet: for tusen år siden var kriger basert nesten kun på territorier og landområder. For åtti år siden var krigene basert på ideologier og overbevisninger. I dag vil imidlertid ikke en krig i vesten lenger handle om landområder eller ideologi i samme forstand. Den vil handle om informasjon. Informasjon utgjorde en stor del av tidligere kriger også, men i dag står regjeringer som USA og Kina ovenfor et folk de ikke har måttet møte i en tidligere krig. Dette folket har ikke noe demonym fordi de representerer alle folk. De har hverken en regjering å henvende seg til eller et lovverk som binder dem. Dette folket utgjør en verdensomspennende nasjon og består av alle som har tilgang til internett.

Hele dette initiativet som folket nå bedriver kommer veldig mange, spesielt politikere, til å se på som forgjengeren til en borgerkrig på internett. En revolusjon om du vil. Og nettopp derfor kommer den til å oppfordre til kontroll og sensur i fremtiden dersom vi ikke vinner kampen, så å si, nå ved første forsøk. Dersom USA slår igjennom med dette initiativet og får dømt Julian Assange for å spre sannheten til folket blir det bare lettere å få til neste gang, for så å sette opp fler og fler sperrer, filtre og begrensninger om ingen gjør noe med det helt til vi oppnår et Orwellsk samfunn à la 1984. Tredje verdenskrig vil ikke utkjempes med bomber over land, men med ord over informasjon og rettigheter. Og den er rett rundt hjørnet.

I god stil annonserte forresten USA i dag at de tok glede i og oppfordret til feiring av dagen i dag: World Free Press Day. Hurra.


Jeg leste også denne igjen her om dagen. Sjekk datoen på bunnen etter du har lest den og tenkt over hvor relevant den føles:
A Declaration of the Independence of Cyberspace

Lifehacking: Lucid Dreaming

Dreams are often viewed as a chaotic torrent of impressions, sensations and ideas. Sleep itself is a confusing necessity. You voluntarily go into a comatose state for anything from six to nine hours, cyclically wildly hallucinating before experiencing an often complete and total amnesia, forgetting most all of your hallucinations.

Lucid dreaming, however, is a completely different event (as an aside, lucid is one of my favorite words ever. It means transparency, luminescence, clarity and understanding, all while being a beautiful word in itself). Lucid dreaming, in short terms, is a dream in which you are aware that you are dreaming. Rather than an irrational event, this is a skill most anyone can learn and often facilitates your taking control of the dream to mold and shape it if you so wish. To some it comes naturally while some spend several months learning it, but most everyone find it both rewarding and energizing.increase your self-confidence

How is this lifehacking you ask? Well, not only can lucid dreams drastically improve both the quality of and the entertainment you experience during your sleep cycle, but you can actively use your nightly hours to practice skills, understand abstract concepts, increase your self-confidence and overcome your fears and anxieties.

More specifically, lucid dreams allow you to directly or indirectly control your entire sensational spectrum and emotional experience.
In particular, this is practical for alleviating fears or pushing boundaries you would normally not dare approach as alleviating fear or anxiety is a lot easier in a dream than when awake.

If any of you can do already this or try to learn it, send me a word of it.
I will actively attempt to learn this skill myself, and if it works I will probably report on my marvelous success and how much more incredible my life is.
(As to how it will affect my sleep, don't expect much in the way of a reliable account of any change; my sleep patterns can be called irregularly regular at best. I am a freak of nature in this respect in the first place.)

So, off to bed.
Sleep tight; dream something astoundingly stupendous, inconceivable and awesome.

A bilingual totally inconsequential avsporing

This, just like in the title of this post, is the way I think when I think in words; mostly in one language, and partly in another. In my exam period fueled craze at a loss for time and words I  become very aware of the constant derailings and sidesprangene my mind takes as I actively work against my tendency to grab my guitar or my sketchbook or the ideas running rampant about my head as I attempt to read about schmid factors, stress-strain diagrams, Burger's vectors and Greek letters while I at the same time dodge the procrastinating tendencies of a suddenly more active imagination.

This has led me to wanting to write this post in spite of my imminent exam (I'll be quick, and then get right back to studying, I promise!) as a continuation of an idea I had in September which I only noticed in action just now.

The concept is called proactive – or perhaps productive – procrastination. Imagine you have a vile task ahead of you. Something you truly dread, and merely thinking of starting it sends shudders down your spine. Now you know you should just get it over with, but as the awesome procrastinator you are, you stick with your notion that of course, you have enough time. You'll just do it later. This is where you are slightly off track. While actually doing it, of course, is the 'correct' course of action, where then would your motivation for other boring or shuddersome tasks come from?

What I'm suggesting is not a new concept. In fact, students have been using this technique for a long time. As a general rule during the exam period, students have cleaner apartments than any other time during the semester. This is because they are productively procrastinating: use any work you put off as motivation to do a slightly less monstrous task. After all, that means you don't have to finish that project just yet. If all goes as planned (and if, of course, you eventually finish what you were putting off in the first place), you will not only have a clean conscience, but you will also have clean clothes, a clean apartment, a new shiny blog post (tada!) and even more time on your hands for future procrastination!

Procrastinators unite!
You know, maybe tomorrow. Or next week or something.

Har du ikke tid har du ikke egentlig lyst

Noe jeg hører om og om igjen er frasen "hadde jeg hatt mer tid hadde jeg gjort det mer," og hver gang må jeg holde meg fra å bryte ut og kalle vedkommende en løgnhals.

Det er veldig lite i andres liv jeg engasjerer meg aktivt for. Om folk har mildt destruktive hobbyer og gjøremål kan jeg godt si at jeg ikke synes noe om det og gjerne si jeg synes de bør slutte, men ved dagens slutt er det i alle henseende deres eget valg om det er noe de vil drive med så lenge det ikke ødelegger noe for noen andre. Akkurat den ovennevnte setningen derimot har jeg som oftest ganske mye imot.

Hvorfor akkurat det? spør du kanskje. Hvorfor ikke "joda, jeg liker å røyke litt hasj innimellom" eller "jeg liker å bruke mesteparten av pengene mine på ting jeg virkelig ikke trenger" eller "jeg bruker gjerne minst en time hver dag på å vaske hendene" eller noe tilsvarende som tydelig ikke er helt sunt? Grunnen til at akkurat denne tingen kiler meg på feil måte er imidlertid fordi den inneholder, for nesten alle, en løgn. En løgn som sitter så dypt at de fleste nekter å innrømme det til og med. Det er ikke noe som kan gjøres noe med samme hva jeg sier eller gjør, og det som plager meg er at jeg ikke kan bryte den illusjonen.

Hva bruker du dagen din på? Om du skriver en loggbok hvor du minutt for minutt skriver ned hva du bruker tiden din på, har du en time eller to hver dag du bruker på tv-titting eller veggstirring eller dataspilling eller internett-surfing? Har du også noe du "skulle ønske du hadde mer tid til?"

På tross av at nesten alle vil si at ja, jo, det er kanskje sant det er det nesten ingen som faktisk gjør noe som helst annet med en eneste av timene de plutselig oppdager at de kan bytte ut. Jeg vet dette både fordi jeg har spurt andre om det og fordi har oppdaget i hvor stor grad jeg har opplevd akkurat dette selv.

Jeg kan ikke prate for andre, men dette er min opplevelse: Da jeg var mindre måtte jeg finne noe jeg likte å gjøre - noe å fordrive tiden med. Venner, daglige oppgaver og vås tok så klart opp en del av tiden, men resten skal fylles av en hobby eller aktivitet. Dette skjer på en av to måter: Enten finner man noe man har lyst til å gjøre selv eller så kommer venner eller foreldre med forslag akkompagnert av overbevisning, følelsesmessig utpressing eller begge. Hva enn som er tilfellet ender man opp med en hobby eller to du kan bedrive tiden med. Denne hobbyen kan være en idrett; å spille et instrument, lære seg å strikke eller bygge modeller; eller samle på servietter, pogs eller pokémon-kort.

Uansett hva du ender opp med er det ikke usannsynlig at du kommer til å slutte med noen av disse ettersom du blir eldre. Noe ender du uansett opp med, og i veldig mange tilfeller finner du ikke spesielt mange nye hobbyer ettersom årene går. Til slutt ender du opp med å samle på ølbrikker bare fordi du alltid har gjort det. Kanskje du har en gitar hjemme, og du sier at å spille gitar er en av hobbyene dine om noen spør, men du plukker egentlig aldri opp gitaren din bare for å spille for din egen del. Du har et og et halvt modellfly i en hylle et sted, men du har ikke egentlig lyst til å gjøre det ferdig. Kjenner du deg igjen? I hvert fall litt vil jeg anta.

Så hva er egentlig problemet mitt med ovennevnte frase? Problemet er at de fleste som ytrer den ljuger. Ikke bare til meg, men ovenfor seg selv. Interessene dine er dømt til å endre seg over tid, så ikke gjør noe fordi du er vant med det, men gjør noe fordi du har lyst. Om du bare har lyst til å sitte på stua og stirre på tv'en, gå ut og prøv noe nytt. Ta et nybegynnerkurs i lindy hop og se om du vil lære mer. Lær deg smoke on the water på gitar og se om du har lyst til å lære deg nothing else matters. Strikk et pannebånd og se om du har lyst til å lære å strikke en vott. Plukk opp en blyant, tegn en mann du ser sitte på en benk på kjøpesenteret og se om du får lyst til å tegne noe mer. Prøv deg på klatring og finn ut om du får lyst til å utfordre deg selv for å klare en enda vanskeligere rute neste gang.

Gjør som Pippi og spør deg selv om hvordan du har det og riv deg selv i øret om du ikke har det så bra som du kan ha det. Ikke vent på at Verden skal ta tak i deg for å gi deg noe morsomt å gjøre; ta tak i Ditt Eget Liv og fyll det med noe du liker selv. Dersom du har noe du virkelig har lyst til å gjøre finner du tid til å gjøre det. Og det skjer helt av seg selv.

Og om ikke du gjør det kan det hende jeg må komme og gi deg en ørefik en gang.
Så gå og gjør noe morsomt. Det skal jeg i hvert fall.

Da var jeg tilbake

Etter en noe introspektiv periode skriver jeg ting jeg legger ut igjen.
Den siste måneden har jeg skrevet om en sak eller to i uka, men ikke lagt ut noe. Jeg har ikke følt det har vært bra nok eller at noe skulle vært annerledes. Som følge av denne tankegangen fikk jeg litt kjeft av Mia, og det med rette. Jeg skriver ikke for å skrive 'riktig' eller 'som jeg bør gjøre,' jeg skriver for min egen del, og i en viss grad i håpet om å få tilbakemeldinger så jeg kan bli flinkere, så jeg kan styrke språket og ordbruken min, så jeg kan utvikle meg videre.

Herved skal jeg legge ut mer av det jeg skriver (som jeg gjorde i går) og skrive for gøy og håpe det er noen som setter pris på det om de først finner den lille bloggen min.

Forhåpentlig en ny post i løpet av uka, men nå skal jeg ut og gå i snøen og håpe det er muligheter for snøballkasting.

Finicky Formulations and Arduous Verbiage make for increased depth or skewed understanding

I am, as most quickly find, a slight language geek. I don't know many languages, and I don't know every detail of every grammatical rule of the few languages I do know, but I often find pleasure and enjoyment in a vivacious language. Using a well defined and varied but still smoothly flowing language is like upping the contrast and resolution on a television: you see the details better and the whole picture clearer.

The apt writer can thusly form short paragraphs and passages explaining in great detail what the amateur has problems even expressing clearly. While a large vocabulary in such a way empowers writers it also automatically imbues him with a handicap. This handicap is of a dual nature.

Firstly, handling a tool as complex as language without the required aptitude and skill inevitably produces complications and an unwieldy hard to understand text. English in particular can easily feel somewhat encumbered considering the sheer number of available words as it readily assimilates and creates new niche words wherever they egress and emerge.

Secondly, any overuse of heavy language is bound to feel somewhat daunting to some readers. Just as you don't give a muscle car to someone learning to drive, you don't give someone still learning English a Terry Pratchett book to read. Sure, he writes brilliantly, but his somewhat complex verbiage does have a tendency to deter some readers. What creates a vivid, detailed world to some invariably creates a fragmented picture to those not familiar with enough of the words used.

More often than not, my love for words and language (and anachronisms in particular) drives me to write some rather heavy text and commentary. I genuinely don't want to consternate anyone, but I love to make use of the rarely visited items in my vocabulary some times.

And to everyone out there writing: take care to limit or expand your verbiage to match your readers' vocabulary. Make sure you make yourself understood while delighting your readers  in a dynamic vivacious language with an edge in your expression.

And remember: have fun writing, and it will be more fun reading.

Unnskyldninger

Unnskyldninger

Mange har unnskyldninger for alt. Til og med for det de bør vite er greit uansett. Beklager, sier de.

"unnskyld"

Til slutt blir det sagt så ofte at det ikke betyr noe lenger.

Det har til og med et navn:
Semantisk metning:
Resultatet av å høre et ord eller en frase såpass mange ganger at det ikke lenger har noen betydning. Det degenereres. Faller fra hverandre til en serie kakofoniske lyder. Til slutt er du ikke en gang sikker på hvorvidt du klarer sette lydene i rett rekkefølge. Kakofoni. Kakofoni. Ka-ko-fo-ni. Kakofoni. Kakafoni. Kokofani. Kokafoni?

unnskyld

Det er ofte dem som hadde en venn som var Litt Høyere enn dem.
Litt Høyere i hatten,
Litt Høyere på pæra,
Litt Høyere på si egen stemme.
Litt Høyere.
Litt flinkere til å se ned på.

Noen ganger har jeg lyst til å plukke opp den spake unnskyldningen.
Plukke den opp og sette den foran et speil og si se på deg selv. Rull skuldrene tilbake. Hev blikket fra skolissene opp til fortauskanten; fra fortauskanten opp til horisonten; fra horisonten til ditt å møte ditt eget blikk i speilet; og si ingenting.

pust. sakte.

lukk øynene og åpne dem igjen.

Se på meg. Jeg ser på deg. Ikke den du prøver å være. Ikke den du prøver å skjule. Ikke dem du gjemmer deg for og ikke tankene du tror du ikke bør tenke. Jeg ser på deg. Kjenner du det bak alle murene du har satt opp?

Jeg håper det. Jeg håper du kan tro meg når jeg sier jeg ler oppriktig. Når jeg sier at det ikke bare er greit at du snakker om deg selv, men at det er fint.

Og hver gang du ler er det så godt å se at du klarer å finne deg selv.
At du kommer ett skritt nærmere å ikke trenge å si

unnskyld

Productivity: Information Bombardment and Mental Isolation

The world today is a hectic place. Especially if you are an active internet connoiseur, and in particular if you are involved with larger parts of the so-called Web 2.0 Movement, you ought to know what I'm talking about. Twitter, near real-time mail checking, the facebook live feed, and now the new and shiny google instant all present us with a constant torrent of information.

Combine this with your information drug of choice, be that self-deceptive "research" on wikipedia, mindless surfing on Digg, slightly less mindless surfing on reddit, clicking through tvTropes, playing yet another flash-game on Kongregate, checking through your favourite blogs again, scrambling about on youtube, catching up on world news or clicking the StumbleUpon-button just one more time, and you are not unlikely to end up a reduced information-overloaded, somewhat agitated, desocialized pile of person with a lack of both actual focus and defined interests and a < 10 second attention span.

This makes it difficult to do much anything. You never really have time to settle into a mindset to do something, because you are constantly derailed by an urge to check a feed or a blog; click a link or a button. Are you able to sit down in front of a computer, mentally isolate yourself from the information and just do something for more than 20 minutes? I have found myself lured by the mezmerizing realm of the internet more than once, floating through the day (and night) on a wave of apathy, laziness and fascination, and now, I want to do something about it.

Starting next week, I will try to make myself into an effective working being with an increased attention span, increased reliability and, hopefully, increased knowledge (+5 mana (some geek jokes are always allowed; I just finished reading Scott Pilgrim)).

Don't commend me yet. I have yet to deserve it.

Will post updates.

Drive: Voicing your goals

What drives you to do what you do? Why do you play the guitar, go to the gym, watch sports or spend hours refining your skills and gaining knowledge, generally doing things which are, in a practical sense, not a very productive way to spend your time.

What drives you?

More than anything, we get our drive through intrinsic motivation. Simply put, you motivate yourself by creating reasons to feel good about what you do. As soon as you have enough of a reason for doing something that doing it will give you a greater reward or smaller punishment than not doing it, you do it.

You are driven by having a sense of autonomy, the feeling that you are self-directed; by having a feeling of mastery and experiencing that you are good at something; and by having a sense of purpose.

Now, unsolicited projects -- activities you only do for their own sake -- are often some of the more rewarding things you can do. They are your hobbies, lifestyle choices and goals, and it feels good doing it.

Now, think about your next big goal in life.

No, really. Take a moment. And think.

Now, imagine telling someone about that goal—mediating your passion and decision to go through with it and change your ways and make an effort. Doesn't that feel good? Doesn't it feel like it's becoming part of you?

This feeling; that feeling of acknowledgement is a drug with a nasty side-effect. The notion has existed ever since Kurt Lewin proposed it in 1926 that voicing you goals decreases your chance of realizing it. It is a concept in psychology called substitution. In a social setting, you get acknowledgement for having changed your ways or for striving for something better, and so you feel that you already have gotten some of the acknowledgement you would receive for reaching your goal. In other words, you get the feeling that you have already reached your goal.

Your mind mistakes the talking for doing.

As such, the next time you really want to announce your goals, either try not to or announce them in a way that does not give you any satisfaction. Say that "I really want to run that marathon, so I have to run at least three times each week, and kick my ass if I don't!" rather than "I'm running three times 'a week now," expecting acknowledgement for it (don't lie to yourself; you know you yearn for acknowledgement).

Strive to reach your goals—brag about it when you do.

Farge i en grå hverdag.

Daglig tar vi de samme turene vi alltid har tatt, ser de samme tingene vi ser hver dag og opplever ting vi har opplevd før. Utrolig mye av det vi opplever til vanlig legger vi bare så vidt i minnet fordi det hverken føles nytt, spennende eller fargerikt. Dette gjelder så klart ikke alt, men husker du spesielt mye fra forrige gang du reiste til skole eller jobb? Hvem du så og hva du tenkte på? Svaret ditt er antakeligvis nei, men om jeg hadde spurt deg om du husker første gangen du tok en vei du ikke hadde tatt før for å møte opp på første skoledag eller første arbeidsdag er det ikke usannsynlig at du kan gjenfortelle reisen i detalj, komplett med lyder, lukter, inntrykk og tanker.

Hva om du kunne få oppleve den følelsen igjen? Få oppleve noe på nytt. Igjen sette pris på den dype blåfargen du likte så godt da du kjøpte det teppet du nå ikke unner en tanke.

Dette kan komme til å høres litt rart ut, men bli med meg i å gjøre et forsøk. Begynn med å se deg omkring. Du sitter sannsynligvis i omgivelser du kjenner godt og som du sjelden tenker videre over. I en stol du kjenner med dekorasjoner på veggene du liker nesten like godt som da du hang den opp. Reis deg opp, gå en runde i rommer du oppholder deg i og kall tingene rundt deg for noe de ikke er. Si det gjerne høyt. Kall bordet for en elefant og TV'en for strikketøy. Det kan være hva som helst, bare det er noe annet.

Dette har en underlig effekt. Plutselig ser du hvordan stoffet er vevet i sofaen din, de små ripene du har i bordplata og hvor klare farger du har på maleriet som henger på veggen. I det minste er effekten for meg som å skru opp kontrasten på synet mitt på en slik måte at alt straks er mer detaljrikt. Denne effekten varer fort i en time eller to.

Jeg måtte bare dele det. Om du opplever det annerledes er jeg virkelig interessert i å høre om det; jeg har ikke hørt om så mange andres resultater, og lurer på om du opplever samme gjenopplivingen som meg.

Beslutningsvegringens generasjon

Det er noe som har plaget meg en stund, og som kom fram i løpet av den mest mentalt produktive samtalen jeg har hatt på lenge på en scene på marinen som nattevakt på Pstereo her i Trondheim. Den siste tiden har jeg forsøkt å utforske med og eksperimentere rundt problemet, og må med fare for å høres ut som en forsker fra en lab med alt for mange skjermer i en ti år gammel film konkludere med at det er enda verre enn jeg hadde trodd.

Eksperimentet jeg kjørte var enkelt nok: spør folk om hva de synes, og se hvor mye som kreves før de har en definitiv mening.

Det jeg kom fram til gjelder spesielt i situasjoner hvor andre enn den jeg spurte var involvert og situasjoner hvor det er tydelig at andre enn vedkommende kan ha en motstridende mening. I disse sammenhengene setter mange seg automatisk på bakbeina helt til noen andre (altså undertegnede) mener noe om saken først.

Kort fortalt har utrolig store deler av min generasjon et (i mine øyne) alvorlig tilfelle av beslutningsvegring (dette tror jeg også er dels koblet med sosial status, men det tar jeg i en senere post). Se for deg følgende situasjoner og føl etter om du kjenner deg igjen:

1. Du og den/de du bor med skal lage middag, og samtalen går som følgende:
"Hva vil du ha til middag da?"
"Tjaaaaa, jeg vet ikke jeg. Hva vil du ha?"
"Neeeei," *ser fraværende i kjøleskapet etter noe å begynne på* "noe med poteter kanskje?"
"Ja, om det er det du vil ha er det greit for meg."
"Hmm, hva skal vi ha til da?"

2. Med spotify klar:
"Hva skal jeg sette på?"
"Nei, jeg hører på alt jeg. Bare sett på noe du."
"Ja, men nå spurte jeg jo deg."
"Pfffffffff, kanskjeee... nei, jeg vet ikke jeg, hva heter den blomsten du har i vinduskarmen igjen?"

3. Du går inn i butikken og skal bestemme deg for middag. Du vet ikke helt hva du vil ha, så du vandrer rundt og ser om det er noe du kanskje trenger. Det kan være du stopper foran en hylle her og der og ser om det er noe du har lyst på, men du kommer ikke helt fram til noe. Etter mye mmmmmmh'ing og aaaaneeeeeeei'ing ender du opp med å kjøpe en frossenpizza eller kanskje noe fra fjorland, "for det er så greit og praktisk," og kanskje en sjokolade for å ha noe å kose deg med.

4. Du har sagt at du vil reise et sted i ferien, men så fremt ingen andre enten foreslår et reisemål eller pusher deg til det ender du opp med å hverken bestemme deg for dato eller reisemål og dermed ikke reise noe sted.

Det siste alternativet her, om enn noe nedslående, treffer kanskje spikeren på hodet mer enn noen av de andre eksemplene, men jeg har selv opplevd alle disse scenariene, og vet at de kan være ukomfortable og at de fort blir til en bakvendt mexican standoff hvor én ender opp med å manne seg opp (ja, eller kvinne seg opp da, så likestillingsfanatikerene også blir tilfredsstilt her), og i et plutselig blaff av beslutningsdyktighet og meningsytring foreslå en tilnærmet komplett middag (gitt tilfelle 1 ovenfor). De resterende gruppemedlemmene kaster seg straks på redningen ut av situasjonen og foreslår hurtig mulig manglende tilbehør så avgjørelsen kan bli endelig.

Det er kanskje ingen som har spesielt høy puls etterpå, men du kan si ganske sikkert at alle puster lettet ut. Blikk flakker straks mindre, skuldre senkes og dagsordenen er igjen på rett kjøl.

For øyeblikket føler jeg at jeg er på vei ut av dette adferdsmønsteret, og jeg er glad for å bo med to beslutningsdyktige mennesker som både tør si ifra om hva de vil og som forteller meg det om jeg gjør noe dumt.

Om dette er noe som gjelder deg eller ikke vil jeg gjerne stå fram og påstå at det er den største gjeldende landeplagen i dag (kanskje rett etter særskriving, men det immobiliserer ikke befolkningen på samme måte som beslutningsvegring gjør. Og for den saks skyld føler jeg meg som tilnærmet den eneste som bryr meg).

Tør å ta en avgjørelse. Om ikke annet kan du begynne i det små og foreslå en middag for noen. Og da mener jeg ikke at du bare skal foreslå kylling. Foreslå en bestemt kyllingrett. med tilbehør, hvilke krydder du skal bruke og hva dere skal drikke til. Om du ikke klarer bestemme deg selv, kan du prøve følgende: Kjøtt, kylling eller fisk? Ris, pasta eller poteter? Velg krydderier. Velg tilbehør. Gratulerer, du har valgt hva du har lyst på til middag.

Bestem deg for å bestemme deg. Ikke gli inn i hverdagsapatien så mange synker ned i fordi de nekter å en gang ta stilling til hva de selv har lyst til.

I love admitting I was wrong

What!? you might ask in disbelief; and I would understand the reaction. Particularly if you know me, you may consider that you rarely find me admitting to being wrong in mostly any case. This is because I in fact really hate being wrong. Particularly when I can clearly be proven wrong, and especially if I have previously presented the misinformation as fact to someone else.

However, when I feel that I am able to admit openly that I am wrong, I feel that much lighter at the prospect of doing so. However counter-intuitive this sounds, it really makes sense to me. If I feel that I can freely admit to having been wrong, I know I must have learned something.

Maybe I have a better answer, a clearer definition or a more coherent explanation. In any case, I feel confident that I have emerged from a mistake with something better. Some may call it the engineering way of doing things: if you know you are wrong, you can attempt to find a better answer.

If I ever present you with misinformation and falsities (wow, I never before discovered what an ugly word that is, but ew! (and that was today's biased burst of lingual aesthetics. Tomorrow: moist)), please tell me. I will most probably loathe the moment of impartation, but love the ensuing sense of bodhi (pardon the hyperbole).

This is a phenomenon which motivates me not only to learn, but to be honest with others and try to arrive at an answer if I find myself disagreeing with someone, 'cause most of the times that happens, at least one of us is wrong.

And don't you just hate being wrong?

(NB: That doesn't mean that I erupt in a tirade of discouraging jibber-jabber if I believe someone is wrong or that I ever argue merely for the sake of proving myself right. Just that I love knowing things, strive to do so and try to help others who want the same. I do, however, really love being the guy who knows stuff. It is a genuine high it is hard to get without the cocky- or bastard-stamp, but I try. Somewhat.)

You are awesome

This post didn't turn out quite the way I imagined, and I ended up not really liking it that much, but i sort of enjoyed the bit after the double line change quite a bit down the page, and also, the links I included might mildly pique your curiosity.

Once again, I have a million things on my mind and want to express them all at once, but I will attempt to sensor myself sufficiently so that something digestible will emerge eventually.

At so many nooks and crannies of the internet—and in discovered moments of real life—I find gems, marvels, wonders, art, imagination and epiphanies deciphered and dissected or encrypted and convoluted, easily accessible or well hidden, that I wish were my own. Ofttimes, I wish that I was the one to first utter a marvelous phrase I end up quoting or the one to write that melody that sticks to your mind in a good way. More than once, I've found myself wanting to reiterate an idea as my own just because I find it so brilliant. All the time, people do wonderful things, and I love to discover just how amazing and fascinating these things are.

Some times, these things come from people who have made something amazing before, but -way- more often than not, it is someones' 15 minutes of fame; or as it may be on the internet, their 5 minutes of infamy. It is this amazing feat, idea or creation which could have taken anything from hours upon hours of practice, work and skill to a cool idea and enough knowledge to make something out of it. It can be dead serious or extremely silly, a short flash or a pending trend.

A moment of inspiration that awes or amazes, and probably the only exposure you will ever have to something this person has made. Everyone who tries will probably make something incredible, and even if you haven't made a grand breakthrough yet, you still have the chance to make something that flabbergasts, stupefies or perplexes someone. You can make something that wows the horde or the eccentric with the crisp humor.

Some times, the creativity or skill of others may feel daunting in the prospect of great ambition, but stick with it. The guy at the top of your class may be better than you at literary discourse or complex functions, but in a stand-up competition or a harp contest you may as well be the one decimating his hopes of even competing against you.

No one is good at everything, but everyone is good at something.

Develop your strengths and strengthen your weaknesses. Assume the best intentions and smile to the apparently cruel world, because if you really want to, you can become the one of the best at something.


Ok, damned that was messy. If you even cared to read this far through my prolix tendencies, here are some things I'm good at: (Make sure that you both know and remember to tell yourself that you are good at something too)

I am reasonably good at sports (particularly squash). I excel at understanding numbers, logical systems and patterns. I am, due to my excessive expenditure of time in the area, rather better than the average gamer at video games (though I am absolute rubbish at strategy games in spite of a love for the genre). I have an ability to find humor, amusement and things that make me smile in most any situation, and I am insanely good at withstanding any attack intended to annoy or anger to the perturbance, vexation and discontent of five-year-olds everywhere I go.

Remember: if you just look, you'll see that you are smart, awesome, incredible, funny and cool, and I would most likely want to be your friend (unless I already am – in which case I probably think you are awesome and should tell you more often. Tell me off if I don't tell you the next time I see you).

Sær skriving

Her om dagen ble jeg spurt om hvor vidt jeg har noen skrive feil som plager meg mer enn andre, i og med at jeg leser korrektur for et tids skrift og dermed blir mer bevisst på skrive- og grammatikk feil.

Med det første kom jeg ikke på noe. Det er sjelden jeg tenker noe stort over hva jeg misliker mer enn noe annet. Ikke lenge etter kom jeg imidler tid på en epedemi som har sneket seg inn under radaren hos mange via internett og engelske medier. Det er noe som ikke lenger bare er tilstede i et par små tekster formulert av privat personer. Det har etter hvert begynt å snike seg inn i offisielle tekster over alt.

Jeg snakker selvfølgelig om sær skriving; skrive feilen mange (feil aktig) kaller ord delings feil. Ettersom man stort sett på engelsk skriver i flere ord det som på norsk blir sammen satte ord er det fler og fler som tar til å dele ordene når de er usikre.

Jeg har i det siste kommet over to veldig tydelige eksempler på hvordan denne feilen trer i kraft i det skriftlige språket vårt. Eller altså. Ett eksempel på dette, og ett tilfelle som gjorde meg oppmerksom på hvor ytterst oppmerksom jeg egentlig er på oven nevnte problem (samt hvordan jeg kanskje finner glede noen steder andre ikke gjør det).

Sandefjord er en by som bruker unødvendig mye penger på å markedsføre seg som sykkel by. Vi har sykkelfelter som gjør at veien egentlig kun har plass til én bil i bredden imellom dem, et par små initiativer og reklamer for å oppfordre til sykling som stort sett bare de som alt sykler får med seg, og sykkel runder og -løyper ikke så veldig mange bruker. Så stor innsats kommunen legger i hele konseptet synes jeg de bør klare å sette opp skilt som ikke peker mot Goksjø runden og Torp runden, men mot Goksjørunden og Torprunden. Jeg tror nok at jeg i løpet av uka må finne meg en hvit tusj eller hvit teip for å korrigere litt på vei til jobb. Kan kanskje signere som Norsklæreren din fra barneskole eller noe. Gode forslag mottas med takk.

Det andre jeg fant var da jeg unnet menyen utenfor en restaurant ett blikk her forleden. Vedkommende som hadde skrevet menyen hadde også fylt inn hver av tingene på lista på engelsk nedenfor. Til min store glede var for en gangs skyld det motsatte tilfellet, og jeg smilte godt av å lese ord som maincourses og fishfilet rundt omkring på menyen. Noen ganger er det godt å se litt god gammel fornorsking (er det ikke bare mye koseligere å lese en paragraf uten mer enn én skriveleif enn det er å lese paragrafene over? Det smertet meg litt å skrive dem i hvert fall).

Så hipp hurra for småpedantisk rettlesing og lenge leve humoristisk fornorsking. Eventuelle andre finurlige fiksfakserier, grammatiske gullkorn eller spesielt krakilske kommaregler jeg kommer over senere vil bli ubønnhørlig partert i senere poster såfremt jeg ikke er opptatt med å prøve å gjøre en dårlig vits morsom eller å løse et problem jeg har laget selv. Det skal du ikke se bort ifra.

Æsj

I det siste (dvs i hvert fall den siste måneden) har jeg skrevet mye kun for å skrive, og av få andre grunner. Jeg tror det er fordi jeg fikk skryt og er dårlig på å ta det imot. Jeg øver.

Jeg har skrevet om ting jeg har tenkt på.
Ting jeg synes er viktig.
Ting jeg gjerne vil få klarhet i.

Det er derfor jeg bestemte meg for å begynne å skrive som jeg gjør her: for å finne et klart signal i havet av inntrykk og tanker så å si. For å skille klinten fra hveten i et mildt kaotisk mentalt bakeri hvor jeg innbiller meg at jeg innimellom lager gode tankekjeks, fyldige idébrød og fryktelig overdrevne metaforer når jeg først kommer godt i gang. (Jeg vet imidlertid at jeg på et ordentlig kjøkken lager virkelig gode vaniljekremfylte boller—såkalte konvolutter—med melis på)

Noe det snart også ble var imidlertid et sted jeg kunne sette meg ned for å prøve å skrive noe engasjerende. Noe mer flytende enn jeg hadde skrevet før. Jeg kunne bruke bloggen til å skrive tekster jeg kunne tenke meg å lese på samme måte som jeg prøver å uttrykke meg muntlig på en måte som gjør meg til en person jeg kunne tenke meg å prate med selv.

Jeg har fått lyst til å være en av dem som beskriver en situasjon på en slik måte at den som leser det enten kjenner seg igjen eller føler de opplever den. Jeg vil kunne forklare hvordan noen sier noe vakkert og dypt i stil med noe som "reality is something to which we must be returned at considerable cost," hvorpå den andre viser enighet og godkjennelse ved å nikke sakte og lage det samme tankefulle gryntet folk lager etter en høytlesning av poesi etter de har hørt en spesielt god verselinje, og jeg vil kunne fortelle det på en måte så du skjønner hva jeg mener og like etter du har lest det oppdager at du sitter og nikker sakte på hodet selv etter ett inneforstående grynt.

Jeg har lyst til å beskrive det inspirerte initiativrike øyeblikket som oppfordring til å unngå tiltaksløsheten det kan være så lett å skli inn i om du ikke har noe som driver deg eller noe å sikte etter, for så å føle at det betød noe for meg selv å skrive det ned.

Ok.

Pust.

Det var godt å få ut. I morgen skal jeg lese igjennom noen av mine egne poster fra mai tror jeg. De føltes det godt å skrive, litt på samme måte som denne. Vel, etter jeg har klatret opp og ned en loddrett fjellvegg et par ganger; jeg kjøpte meg klatresko i dag og gleder meg.

God Tid-Syndromet

Det er sommer, og jeg har atter igjen blitt rammet av God Tid-Syndromet.

God Tid-Syndromet er fetter av Skal Bare-Syken og i hvert fall tremenning med apati og en fjern slektning ordet flegmatisk og opptrer som motsetningen av å planlegge fire store fester, gjøremål og hendelser som resultat av at du har fått fri på en fredag så du har en tredagers helg.

Når du har god tid gjør det ikke noe om du utsetter det du skulle gjøre i dag til i morgen. Eller overimorgen. Eller kanskje neste uke en gang. Det er når du har god tid du ikke drar på besøk til dem du sa du skulle innom over sommeren, det er da du gjør ditt beste for å feriere fordi det er sånn visstnok det er meninga å slappe av når du har fri.

Problemet med god tid er at du da ender opp med å la dagene dure forbi uten at noe skjer, fordi du alltids kan gjøre noe med det senere. Da ender du opp med å føle at du har lyst til å oppleve den såkalte feriefølelsen du får av å døse i sola hele dagen og gjøre ingenting, og når du ser tilbake på sommeren etterpå, kommer du til å føle at du har gjort alt du ville?

Sett en dato på ting, eller bare gjør det med en gang. Ring noen og spør om de vil ha besøk. Eller om de vil gå besseggen med deg. Eller om de vil lære å gå på line sammen med deg. Ta tak i tida du har på tross av at du har mye av den. Kanskje spesielt når du har mye av den. Noen ganger må jeg bare minne meg selv på det, for jeg liker ikke den voksende apatien jeg opplever om jeg ikke gjør det.

Ta tak i livet, tida og ferien din. Gå ut og lev. Om du trenger en ferie når ferien er over vet du at du har gjort det rett.

Og nå: ut og lære meg å klatre.

Life as an Optimistic Realist: It's just an experiment, so you can't fail, you can only learn.

It's one of the things I've learned from television, empiricism, and most everything that is evolving, changing, and morphing into something new around us.

I don't know if you even remember, as it's not exactly common anymore, but some times, in the nineties (and more often before), the television would just go to the "technical problems"-screen, and nothing but a monotonous high-pitched beep could be heard until an announcer broadcasted that it is all just a test. This rarely happens on a large scale in the public space anymore though. This often happened not because something that used to work went wrong, but more often because someone was experimenting with a way to make television better.

This is part of a process that most any evolving, metamorphosing, learning and changing entity goes through to some degree and extent. That is, everyone and everything does this. It is the cycle of learning: try doing, observe results, evaluate observations, alter procedure, try again, observe results, etc.

Whether consciously or not, you change a little bit every single time you go through that cycle. You smile to someone in the street, they smile back, and you are more prone to smile at another fellow pedestrian later. Cross your fingers one time right before your favorite football team scores a goal, and you are more likely to try it again the next time they have an opportunity to do so again. Learn a magic trick and show it to someone who ends up being mightily impressed, and you will probably want to learn another one to impress them again.

Those are the subconscious learning processes. Then there is empiricism. The conscious application of the learning process. Companies do this continuously while testing out new products, scientists do it to test out new theories, and some people – the few who dare – do it because they really want to.

This is scary.

I try, as frequently as I can, to dare myself to do things I want to do. I love standing on a stage, but am impeded by stage fright, so I have to push myself. I want to get to know new people, but it can some times be an effort to go out to socialize, and to be frank, it's still a bit scary to talk to strangers, though the excitement and joy of getting to know new people usually more than makes up for it.

As I said in my last post, getting up and doing something takes a Bit of Gumption. Some effort and guts to do what you want. And there isn't always someone to just tag along with to get to the place you want to go. Some times, getting things the way you want can demand a bit of effort, but more often than not, the end result is worth it.

Just do it. Do your best to learn. If you try to make a joke and no one laughs as much as you would like, you haven't failed, you have learned that some people don't find that joke as funny as you do. Try again later with something else. Try that same joke on someone else—maybe you'll tell it a bit differently next time. Try to do a backflip, and if you don't land it, you haven't failed, you have learned to do it a bit differently or to just practice a bit more, and you'll get it the next time. Someone (don't remember who...Einstein?) once tried to invent the lightbulb, and after a thousand tries and a thousand failures to do so, he said that he hadn't failed, he had just discovered 1000 ways not to make a lightbulb. Or something (yes, you've heard it before, I know, but it's still true, and there is a reason why people still quote it. Think about it).

Now, I don't say that you should have a positive outlook on everything. Optimistic delusion is still delusion, and that is just about never (I might write a post on that later). However, have a positive attitude. Learn how to learn to better yourself. Try something you want to do, either because you want to do it, or because when you think about it, the result really is worth the effort.

Do an experiment.

(Now, to decide whether having a tidy room is worth cleaning it)

Livet som en Optimistisk Realist: Jeg antar jeg er under gjennomsnittet, og blir en bedre person på grunn av det.

92 % av mennesker sier ironisk nok at de har færre fordommer enn gjennomsnittet.

90 % av studenter (i hvert fall i USA, men det gjelder nok de fleste steder) sier at de er smartere enn gjennomsnittsstudenten.

93 % av alle bilister er skråsikre på at de er flinkere til å kjøre enn de fleste andre.

(Det psykologiske navnet på dette er illusorisk overlegenhet, også kalt over gjennomsnittet-effekten)

Jeg har også trodd på disse tingene. Jeg var sikker på at jeg var verdens beste bilist til og med før jeg hadde fått lappen—jeg hadde jo spilt så mange bilspill, jeg var sikker på at jeg var smartere enn de fleste medelevene mine på skolen—jeg gjordre jo hoderegning fortere; jeg antok at jeg hadde færre fordommer enn alle andre, for mitt verdensbilde var jo nærmest sagt en modell på det idéelle verdensbildet alle andre egentlig bør dele med meg.

Nå er det annerledes.

Vel, altså. Da jeg først hørte om det her, tenkte jeg jo først, "men jeg er jo faktisk over gjennomsnittet," og så tenkte jeg at nå gjør jeg det igjen.

Alle liker å føle seg flinke. Det er som en variasjon av mestringsfølelsen. Selv har jeg lenge vært fryktelig god på å late som om jeg vet hva jeg snakker om, litt sånn som det her, bare at jeg har lært på den vanskelige måten at det ikke er alt for lett å late som om du kan mye om kvantemekanikk ovenfor spesielt ivrige fysikkstudenter. Det siste året har jeg imidlertid lært at det er viktig å ikke være best.

Altså, nå antar jeg bare at jeg er under gjennomsnittet (eller i det minste at jeg egentlig vet mindre om det jeg prater om enn det de jeg prater med gjør. If that makes sense). Det passer meg godt.

Jeg hører bedre etter. Jeg er mer inkvisitiv. Jeg lærer fryktelig mye mer.

Samtidig blir jeg for så vidt i min naivitet fort utsatt for andre som later som om de vet hva de prater om, men oftere enn ikke lærer jeg noe nytt. Enda sjeldnere enn før tenker jeg ikke at andre er dumme; de bare har vanskelig for å innrømme at de ikke vet noe.

Og det er vanskelig. Å innrømme at du ikke vet er å innrømme at du er en nybegynner. Det tvinger deg til å måtte fremstå som en som ikke er best. Men samtidig gjør det at du blir mer åpen for å lære mer gira på å se fremover og på å øve og ikke minst lære til du trygt kan si at du vet mye om noe.

Jeg ser så forferdelig mange som er så opptatte med å se bra ut at de aldri tør å ta tak i et stort prosjekt.
Jeg ser så fryktelig mange som er så redde for å ta tak i et stort prosjekt at de aldri en gang tør å begynne i det små.

Den frykten – den paralysen – kommer du ut av når du tør innrømme for deg selv at du er en nybegynner. Når du vet at du har noe igjen å lære, og når du vet at når du klarer noe nytt er det en bragd, og noe å være stolt av.

Eller kanskje enda bedre: et eksperiment. Mer om det i en senere post.

Du er hvem du sier

Det er fem dager senere, og jeg er tilbake fra London, med forbausende mye klær, sko og spill for ikke mer enn 600,- kr, en litt dypere brunfarge, en haug kleine og morsomme turistbilder og et smil om munnen. Jeg har også tenkt mye. Og spist mye. Tenkt mye, gått mye og spist mye.

Jeg har tenkt mye på to ting spesielt, og kommet fram til en ting som fascinerer meg mye og skremmer meg litt og en ting som skremmer meg mye og fascinerer meg litt. Det siste skal jeg ta i neste post.

Allerede andre dagen på andre siden av dammen begynte jeg å tenke på hvordan jeg kunne formulere en tanke i en bloggpost. Det tok ikke lange tiden før jeg følte abstinensene. Ikke fra mobilen (som var slått av) eller internett (som jeg ikke hadde oppsøkt), men fra å fylle tanker, meninger og fjas ut i ord. Det jeg ikke skriver ned eller formulerer på annen måte pleier jeg i det minste å diskutere med noen, men der borte var bare yngre søsken, pappa og hans kjæreste i nærheten, og ingen som ville høre på den ville ravingen til en smågalgal selvutnevnt synser.

Jeg endte opp med å skrive en liten reisedagbok av noe slag, på samme måte som jeg gjorde på turen til Singapore og Malaysia for noen måneder siden, og jeg kommer sikkert bare til å ende opp med å arkivere eller kaste mesteparten av det på samme måte. Jeg trenger bare å uttrykke meg på et vis.

Ikke lenge etter drev tankene i retning en samtale jeg hadde med medblogger (jeg kan ikke helt tro selv at jeg nettopp brukte (og ikke minst fikk bruk for) det ordet) Mia Morbeline. Vi diskuterte hvordan du blir fryktelig og uunnvikelig påvirket av din egen skriving. Eller rettere sagt, hvordan når du skriver som man ofte gjør i en blogg, det skriftlige språket ditt smelter sammen med tankegangen og det muntlige språket ditt på en måte som gjør deg til en mer helhetlig men samtidig mer fasettert person.

Det hele er litt skummelt.

Det er som om du plutselig har færre sider. Men ikke fordi du har mistet noe; fordi du har blitt klar over hvilke sider du egentlig har. Du får mer kontroll over hvem du er, men blir også håpløst oppmerksom på områdene hvor du ikke har kontroll overhodet. Som et eksempel vet jeg nå mer om hvordan jeg liker å se på verden rundt meg. Samtidig kjenner jeg også at jeg begynner å formulere muntlige setninger på samme måte som jeg skriver (selv om jeg tidligere bevisst kun har forsøkt å gjøre det motsatte når jeg skriver). En sak er at jeg ofte får for meg skrivemåter, ord og formuleringer jeg liker å bruke ganske hyppig når jeg skriver. Disse begynner å egle seg inn i det muntlige språket mitt. I det siste har jeg begynt å skrive "je" i stedet for "yeah" eller "kult" eller "nice". I stedet for å følge opp en ytring med "og jeg synes det er skikkelig kult" kan jeg fort finne på å si bare "je".

På den turen her har jeg sagt je minst 20 ganger. Og jeg sa det aldri før.

Her føler jeg meg forresten litt ambivalent, for jeg har samtidig lyst til å ikke bry meg om å ha lesere fordi jeg skriver for meg selv som jeg har lyst til å kunne bruke bloggen min til crowdsourcing. Jeg vil kunne spørre om det er noe dere også opplever til vanlig. Om det muligens er noe dere opplever annerledes enn meg. Jeg er splittet.

Uansett.
Du blir hva du spiser – du er hvem du sier.
(Dersom du prøver å si hvem du er)
I hvert fall om du er meg.

Hvordan skrive en blogg - en guide til meg selv for når jeg glemmer meg.

Jeg la merke til det da jeg skrev posten om hvordan språket ditt og tankene dine henger sammen; jeg skriver fryktelig dårlig når jeg glemmer hvorfor jeg skriver. Eller rettere sagt merket jeg det vel egentlig da jeg skrev posten om å gjøre det for seg selv.

Nå må du ikke misforstå meg; jeg sier ikke at du skriver din blogg feil om du ikke gjør disse tingene, men jeg er overbevist om at dersom jeg følger to regler når jeg skriver, skriver jeg fryktelig mye bedre enn når jeg glemmer meg.

For det første er det forresten viktig å skille imellom å skrive noe fullt og helt for sin egen del (som i å skrive for å klare tankene dine og finne ut hva du egentlig mener om noe) og å skrive noe for å fortelle om det til andre. Det har uansett samme utgangspunkt, men det gir forskjellige forutsetninger.

Om man skriver noe fullt og helt for sin egen del (hvilket bloggen min i utgangspunktet er til for), bør man skrive om noe med det utgangspunktet at du vet hva du skal skrive om, men ikke nødvendigvis nøyaktig hvordan du skal skrive det. Dersom jeg ikke vet nøyaktig hva jeg vil prate om prøver jeg i det minste å fortelle ca fjorten ting på en gang, og det hele blir heller rotete. Om ikke annet, prøv å spore av så bestemt så mulig, så du helt klart og tydelig er på vei i en bestemt retning. På den måten blir det ikke bare greiere å lese igjennom for både deg selv og andre senere, men det er også mye lettere å komme fram til et faktisk poeng (les: posten min om språk, ord og tanker hadde alt for mange poeng og løse tråder, og ble etter hvert heller slitsom å prøve å følge med på).

Apropos poeng er det forresten et poeng å stoppe posten så snart du faktisk har kommet fram til noe. Avslutt innlegget ditt med noe som gjør at du føler at du sa noe. Igjen, dette gjelder ikke så mye for poster hvor du forteller; det handler om å skrive for å komme fram til noe selv.

Og så kommer noe av det viktigste. Noe som (i hvert fall for meg) gjelder for alt jeg skriver, formulerer, uttrykker og tenker høyt rundt. Mer enn en retningslinje er det heller en tenkemåte; en måte å sensurere seg selv på; en instilling, en holdning og et tankesett; et rammeverk jeg tør å bygge meninger og uttrykk rundt:

Når jeg skriver, tenker jeg meg en ideell leser. Om det for deg er ditt store idol, moren din, den fantastiske læreren du hadde som inspirerte deg på barneskolen, eller en kopi av deg selv er så klart både individuelt og situasjonsavhengig, men oftere enn noe annet ser jeg for meg enten bare meg selv, eller et panel bestående av meg selv og kanskje noen andre jeg ser opp til, vil være mer som eller gjøre mer som, og noen få jeg vil skal synes bedre om meg med meg selv i spissen (du må skjønne at de sistnevnte ikke vanligvis synes dårlig om meg i utgangspunktet, det er bare at det så klart er noen jeg heller vil ha komplimenter fra enn andre).

Vanligvis er det imidlertid meg selv jeg forteller til. Om jeg hører noe jeg synes er uklart kommer jeg med en beskrivende setning, og om jeg holder på å spore av dytter jeg meg inn i en tydelig retning. På den måten vet jeg at jeg ender opp med noe mer forståelig enn jeg ville gjort ellers, jeg kommer frem til noe fortere enn om jeg hadde skrevet direkte til eventuelle lesere kun for å få fler, jeg blir mer besluttsom og famler ikke så mye rundt uten å håpe på å komme en vei, og viktigst av alt ender jeg opp med en tekst jeg liker selv. Og jeg vet at jeg liker den, for jeg har selv styrt meg inn på hvordan jeg syntes den skulle ende opp.

Så enkelt er det. Dette handler vel også litt om hvordan man kan gjøre ting for seg selv, og ikke for andre. Det blir som Walt Disney sa en gang: "vi lager ikke filmer for å tjene penger, vi tjener penger for å lage fler filmer." Vel, ok, det blir vel ikke helt det samme, men det er ennå fryktelig sant. Nå går jeg plutselig mer i retningen av å finne forskjellen på å få seg venner og å skaffe kontakter, men det er som vanlig potensielt en annen post for en annen dag.

Prøv i hvert fall å hjelpe deg selv med å hjelpe deg selv; det er det jeg gjør (if that makes sense). Og nå skal jeg faktisk legge meg, for om 7 timer skal jeg være på flyplassen og snart på vei til London; jeg måtte bare få skrevet ferdig dette først. Har en 4-5 halvferdige poster jeg skribler mer på når jeg kommer tilbake. Off I go, and good night.

Gjør det for deg selv

De siste par ukene har jeg hatt et flertall venner som har nevnt at de har følelsen av at de gjør ting for andres del, og ikke sin egen, og noen som har sagt at de ikke helt vet hva de skal finne på nå som alle andre har dratt hvert til sitt for sommeren. Det er til og med noen få som har sagt at nå har de ingenting å gjøre. Responsen min til stort sett alle variasjoner av disse problemene er i en eller annen form å fortelle vedkommende at hallo, du skal ikke bare gjøre ting for andres del, du skal gjøre dem for deg selv!

Du skal så klart vise hensyn til andre, og du bør bry deg om hva andre synes, det er ikke det, men det er noen som blir rene altruister; som kun bryr seg om hva andre synes. Dette er en felle det er lett å gå i. Det er ikke få ganger man får høre at det er feil å være egoistisk eller man blir gitt dårlig samvittighet for å gjøre noe som går det minste ut over andre, selv om det er noe så lite som å ta det siste kakestykket bare fordi du hadde lyst på det.

Jeg vil gjerne be er flertall av de jeg kjenner ta seg selv litt i nakken, snu seg mot det metaforiske speilet og spørre til seg selv, hva har jeg lyst til?, for så å se deg rett i øynene og fortelle deg strengt at du skal være litt egoistisk og gjøre noe med det. Ikke la livet ditt stagnere bare fordi noe av det du er vant med å gjøre blir borte eller endrer seg. Det åpner jo opp hele nye muligheter, og du har hele Verden å utforske!

Jeg vil at nettopp du skal kunne gå ut og smile til noen fordi du er i godt humør uten å se etter hvilket humør vedkommende er først. Jeg vil at du skal skrive noe du har lyst til å skrive nettopp fordi du har lyst til å skrive det. Om du har en blogg skriver du i den fordi du har lyst til å fortelle, ikke fordi andre har lyst til å høre, fordi du er den som skriver det, og jeg tør vedde ganske mye på at de aller aller fleste av dere er ute begynte å skrive for nettopp deres egen del.

Om du har lyst til å klatre til toppen av et tre, spytt i håndflatene og ta fatt. Hva så om de to som går en tur i parken nedenfor tretoppene ser rart på deg? Det her ingen betydning for deg hva de synes annet enn at du kan vite at de nettopp kan ha fått noe å prate om eller en sær liten sak å fortelle om når de møter på noen andre senere på dagen. Om du vil lære å synge, go for it! Om du vil skrive i bloggen din om hvor kult du synes det er å klatre i trær eller hvor glad du er i enhjørninger på tross av at bloggen din i utgangspunktet handler om knivlaging kan du gjøre det så mye du vil, for det er helt og fullt opp til deg hva du velger å bruke den til! (Hvilket minner jeg på, jeg skal skrive en bloggpost om hvordan man skal skrive en bloggpost. Coming soon to your internet, en how-to om bloggposter. Stay tuned.)

Så kjære eventuelle leser: Spør deg selv om du vil, svar ja, og spis det siste kakestykket. Hjelp til å gjøre alle nølerene og tvilerene, hjemmesitterene og alle de tilbakeholdne sjelene som venter på at andre skal ta initiativ til noe for så å ta dem med til å bli bare litt mer egoistiske. For noen ganger trenger man et spark i baken. Og jeg lover herved å sparke fler av vennene mine på samme måte som at jeg håper at de vil sparke tilbake om jeg stagnerer eller sitter fast.

Ta i et tak; nå skal jeg ut og lære meg å sykle på enhjulssykkel fordi jeg har lyst til å få det til. Jeg gleder meg allerede til å gå til sangpedagog over sommeren og lære meg å spille saksofon til høsten. Carpe diem, etc.

My ever-changing, consistently inconsistent vocabulary, part 2

Ok, i denne delen kommer den biten som egentlig virkelig fascinerer meg. Hvilket språk du prater påvirker ikke bare hvordan du prater, men også hva du sier! Når du bruker andre ord, når du har ett sett med verktøy å uttrykke deg med, setter du sammen andre tanker enn du hadde gjort med ett annet. MRI-scanner av hjernen viser at når du prater forskjellige språk, spesielt når det er språk du forbinder med en spesiell sammenheng, engasjerer du ofte helt forskjellige deler av hjernen for å formulere setninger.

Dette har å gjøre med hvordan hjernen behandler assosiasjon. Grunnen til dette fenomenet er den samme som at det hjelper å gå igjennom minner fra hele dagen din for å huske noe du har glemt som skjedde kl 3 på formiddagen. Samme som at du husker ting du gjorde da du var glad bedre når du er glad (dette fungerer for så vidt begge veier, og er grunnen til at du føler deg glad av å tenke på noe fint). På samme måte er språket du bruker mentalt koblet opp mot situasjoner, sammenhenger og uttrykk som direkte påvirker hvordan du bruker det.

Dette er så klart individuelt, men noen trekk er karakteristiske over hele språkgrupper. Noen av verdens fremste eksperter på kroppsspråk kan for eksempel se på kroppsspråket ditt om du snakker engelsk, fransk eller tysk (gitt at det er morsmålet ditt for så vidt).

Resultatet av alt dette er noe av det jeg synes er aller kulest er imidlertid også grunnen til at jeg innimellom skriver på engelsk og andre ganger på norsk. Jeg føler at når jeg har gjort meg klar over hvordan jeg kan uttrykke meg forskjellig på norsk og på engelsk, kan jeg velge hvilket språk jeg vil bruke for å uttrykke meg best mulig og gjøre poengene mine tydelige og tankene mine klare og lette å forstå. Å velge hvilket filter jeg skal bruke hjelper meg å styre tankene i riktig retning og å presentere dem for både meg selv og andre med riktig humør og tonefall. Norsk lar meg uttrykke meg som jeg gjør til daglig sammen med venner og bekjente, imens engelsk hjelper meg å nyansere tankene mine mer og skrive mer konsist. Det hjelper meg å komme rett til poenget.

Nettopp dette har jo også med sammenhenger å gjøre. Jeg er vant med å høre og lese engelsk i godt skrevne og korekturleste skjønnlitterære bøker, fagbøker på skolen, filmer og serier, og avisartikler på internett, samt at jeg abonnerer på dagens ord i to forskjellige ordbøker på nett. Dermed får jeg, til sammenlikning med assosiasjoner jeg har til norsk, en mye høyere grad teknisk språk på engelsk i tillegg til et mye større lager av fremmedord (og jeg er en sucker for fremmedord) til disposisjon. Det skulle kanskje bare mangle etter å ha lest et par bøker av Terry Pratchett som bruker fremmedord noe ivrigere enn ganske mange andre.

Jeg elsker hvordan forskjellige språk åpner opp for nye muligheter. Når du får disse mulighetene ser du kanskje lettere eventuelle mangler, svakheter eller ord som er inkompatible med tankene du vil uttrykke, men det er så absoultt verdt det. Ikke bare kan du endre talemønsteret ditt ved å velge hviket språk du prater og hvilke ord du bruker, men du kan velge nesten akkurat hvilket tankemønster du skal tre inn i!

Så hurra for alle mulighetene vi får og grensene vi oppdager ved å la nye ord og språk berøre ørene, tankene og leppene våre, og hvordan det gjør oss til mer allsidige, reflekterte og unike mennesker.

(Det er kanskje et poeng å gjøre her at overskriften på denne artikkelen måtte bli på engelsk fordi jeg ikke klarte si det samme på en tilsvarende elegant måte på norsk - Beklager for det anglifiserte språket mitt Mia, jeg er nok ingen norskforkjemper på samme måte som deg på tross av at jeg elsker språket vårt; jeg er bare fryktelig glad i engelsk også)

My ever-changing, consistently inconsistent vocabulary, part 1

Fryktelig, sykt, sinnsykt, voldsomt, fantastisk, ekstremt, veldig, ganske, rimelig, skikkelig eller ordentlig. Alle disse er forsterkende ord jeg bruker relativt hyppig både muntlig og når jeg tsjætter. Når jeg bruker hvilke av disse ordene avgjøres imidlertid av ganske mange faktorer, men som oftest mer enn både sammenheng og humør blir det påvirket av hvem jeg snakker med. Jeg tror kanskje jeg gjør dette mer enn mange, men de fleste snakker rimelig forskjellig ovenfor mødre, ovenfor arbeidskolleger og ovenfor en kjæreste. Det handler ikke bare om hvor mye du åpner deg og hva du kan prate om, men også hvordan du sier det.

Jeg vil prate om to ting: hvordan språket du bruker er påvirket av hvem du prater med, og hvordan språket du bruker påvirker deg; dette kan bli en litt lang post.

Jeg har en teori. Jeg har aldri sett noe støtte for det noe annet sted, og det er ikke akkurat lett å prøve ut, men jeg tror det er noe som fungerer, så here goes: Når du har blitt virkelig godt kjent med noen; når du har pratet ofte med dem og spesielt om du har menget deg med dem daglig, plukker du gjerne opp mange småord og gester, og etter hvert hele tale- og væremåten deres, det er en kjensgjerning. Dette er folkene du føler deg trygg rundt. Som du kan åpne deg og være deg selv når du er sammen med. Jeg fremlegger da at om du hadde møtt på noen som har samme tale- og væremåte som deg vil det være noen det er mye lettere å komme overens med og holde en samtale med enn noen som føltes mer fremmed. Det blir et holdepunkt; et ståsted å bygge et forhold på hvor du har lettere for å føle deg trygg.

Kroppsspråket ved det hele skal jeg ta en annen gang, av frykt for å skrive en hel avhandling her, men det muntlige språket er uansett noe det er lett å ta tak i, oppdage og utforske selv uten å måtte gjøre en større innsats enn å prate med noen. Det gjør man da uansett. Saken er at jeg nå gjør dette selv. Før var det mer bevisst, men ettersom tiden går har det blitt mer og mer ubevisst. Det var først her om dagen da jeg pratet med to forskjellige personer samtidig og tilfeldigvis kom inn på samme ting i begge samtalene at jeg la merke til i hvor stor grad jeg driver med det her. Da jeg beskrev noe som "utrolig fantastisk" i én samtale sa jeg samtidig "syyykt digg" i den andre. Jeg slår fryktelig fort over, og ble samtidig både litt satt ut og fantastisk fascinert da jeg oppdaget det.

Jeg merket også da jeg tenkte over det at jeg så ting for meg forskjellig avhengig av hvem jeg skulle beskrive dem til. Språket jeg bruker definerer hvordan jeg tenker!

Det er gjort store mengder forsøk rundt hvordan vi opplever verden rundt oss basert på hvordan vi beskriver den. Store kulturelle konsepter kan for eksempel ofte beskrives igjennom ett språk, men ikke et annet. Det er med andre ord vanskelig å se for seg et konsept du ikke klarer å beskrive og sette ord på (teknisk sett kalles dette lingvistisk relativitet, også kjent som Saphir-Whorf-hypotesen). Eksempler på dette er å finne i både språk og kultur. I boken 1984 av George Orwell introduserer regjeringen "newspeak," et språk satt sammen slik at det ikke skulle være mulig å tenke noe negativt om regjeringen rett og slett fordi konseptet ikke kunne formuleres med det. En annen litt mer reell vinkling finnes i hvordan språk er oppbygd sammenliknet med geografisk beliggenhet. Språk nærmere ekvator er oftere mindre fremtidsrettet. F.eks på Sicilia finnes det ingen bøyningsform for verb som tilsier fremtid. Altså, det finnes både "var" og "er", men ingen "kommer til å være". Sicilianere er også som oftest dårlige på å planlegge ting, og er heller impulsive, imens folk i nord-Italia som ikke snakker samme dialekt både definerer fremtid grammatisk og er flinkere til å planlegge fremover (dersom du vil se mer om akkurat tidsforståelse og -oppfatning er dette en fantastisk beskrivelse av noen konsepter).

Dette er noe som virkelig fascinerer meg, og er grunnlaget for store felt innenfor lingvistikk og psykologi. Linken imellom hvordan du opplever verden og hvordan den blir beskrevet i ord er blant annet hele utgangspunktet for både NLP og hypnose, to ting jeg ikke tør sette meg alt for godt inn i fordi jeg hadde hatt litt for lyst til å prøve, eksperimentere, fine ut og lære mer igjennom å eksperimentere med det.

Nå begynner det å bli farlig langt her, så jeg bare kutter av for nå, og fortsetter i neste post med hvordan språket du prater påvirker talemåte og kroppsspråk. Ble dette veldig rotete? Jeg har forsøkt å rydde litt opp i det så det skal henge bedre sammen og føles noe mer helhetlig, men har ikke akkurat lagt sjela mi i det. Håper ikke det føles som om jeg hopper for mye imellom ting eller at det er uklart. Bare å spørre og kritisere i vei om du lurer på noe!

Friending in New Territores, New Times and the Finicky Future

While facebook has redefined the concept of friendship and how and to what degree you both contact and stay in touch with new and old friends alike, I still enjoy the old fashioned friend. In various dictionaries, a friend is usually defined as everything between "a person attached to another by feelings of affection or personal regard" and "a person who is not hostile". That last one sounds like a horrible definition of a friend in my ears. Of course, it is context-dependent, but saying you have a lot of people who are not hostile towards you doesn't really say much about how many people you know or care about.. But I'm thoroughly derailing. My point here is that while ten years ago, the former definition of a friend was more the more prevalent, while as the userbase of facebook has expanded to include a whooping six percent of the World's population since its inception in 2004 (and keep in mind, that's every fourth person on the internet).

When it comes to friends, I'm an old fashioned kind of guy. Where I still define most of the people around me as acquaintances and friends, with a few close friends as well, most others seem to now have only friends and close friends. It is as if the boundary that previously defined you and your closer acquaintances as a separate entity from the rest of the world is dissipating.

No doubt, this is because of the push of some of the larger players on the web (read: facebook, twitter, other social networking sites) towards the so-called "open web," where everyone is everyone else's friend, but this creates a problem for some. I have upon several occasions seen people struggle to define their relationship with someone with which they are on the saying-hello-in-the-hallways level. They can't really call them friends, but it's as if the entire concept of acquantances – even the word itself – is no longer a part of our social paradigm.

This has both positive and negative implications. Whether we like it or not, how we label and describe the world around us strongly affects how we perceive it. With the merging of acquaintances and friends into one huge category, it is easier to make friends as you only have to talk to someone once to consider them your friend. This makes it easier to meet new people and to open up to them initially. Suddenly, you are friends with the guy who works at the grocery store who you talked about the weather with that one time and now say hello to whenever the two of you see each other, you are friends with the guy from that other department who you worked with once, and you are friends with your friend's girlfriend's half brother because you met him at that party that one time when you were visiting the capital.

That is all nice, but what about the trade-off and implications? Is the concept of friends watered down into something worthless because it is a title most anyone can obtain? Is a friend actually the same today as it was ten years ago? Am I overreacting?

We are, however, saved a bit by the closeness and intimacy of family ties, and the slightly childish, but necessary and understandable concept of having best friends. Whatever the case, I will continue to subscribe to my old-fashioned model of acquaintances. I want to keep my friendships as important as I can. It's not that I'm cheap or isolated, but I want to be a bit frugal with how I hand out my friendship-status. I still want a lot of friends, but I want them all to be people that matter to me, and I want to be someone who matters to them, not just one of a horde of faces with a title on top.

This wasn't where I figured I'd be going when I started this, but I suppose this is important to me as well. What I'm saying is: Place value in your relationships, care about the people close to you, and make sure to get fewer friends.

(A while back, I read an article about how most people can actually only maintain a network of up to 150 friends without going over your capacity so to speak. I'd link, but I don't remember where I read it. I'm just saying...)

The secret to happiness

Så har jeg tatt meg selv i å gjøre noe jeg ikke liker igjen. Jeg har kristisert noe jeg selv har gjort. Nå sier jeg ikke at kritikk er feil - konstruktiv kritikk og tilbakemelding er noe av det beste jeg vet. Når jeg vet at andre gir meg kritikk om jeg gjør noe feil vet jeg også med en gang hva jeg kan gjøre bedre eller bør endre på, og da vet jeg et når jeg ikke får negativ kritikk i etterkant må jeg ha gjort noe riktig. Personlig setter jeg til og med pris på negativ kritikk, for da vet jeg i det minste at noen bryr seg nok til å si ifra. Det verste er – og mange vil sikkert støtte meg her – likegyldighet. Om du gjør noe, og ingen har noen meninger om det en gang. Om du har forsøkt å si noe, men det har kommet ut tomt og uten tyngde. Det er det som er verst.

Nå føler jeg nesten jeg skriver en serie med motivasjonsinnlegg her, kanskje det er det jeg gjør. Om det funker er jo ikke det det verste som kan skje heller. Det er uansett to ting som er viktig for å bli glad (vel, disse to tingene hjelper i hvert fall). For det første, ta glede i andres glede. Om du ser noen som smiler på gata, trekk litt på smilebåndet selv; om du får høre at noen har stått på en eksamen de trodde de ville stryke på, dans og le i lag med dem; når protagonisten i en stereotypisk film vinner etter en lang og hard kamp og redder verden, juble med ham. Bare tenk på hvor mye glede du møter på i dagliglivet så er det vanskelig å ikke glede seg i hvert fall litt over det selv.

Noe som leder over til det andre. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men om du tror du er glad, så er du det. Om du kan si, med overbevisning, at du er i et strålende humør, så er det antakeligvis sant.

"Humbug!," sier du kanskje nå. "Fjas, tull og fanteri!"

Det skjønner jeg godt at du kanskje tenker, men det er en selvforsterkende sak. Om du stort sett beskriver deg selv som en trist og trøtt type støtt og stadig vil du ende opp med å se på deg selv som det, men om du sier at du stort sett er relativt gira og med på det meste blir det fort til at du er det. Om du da er det vil andre reagere positivt på at du er gira og i godt humør, noe som gjør at du blir i bedre humør med utgangspunkt i det forrige punktet mitt. Ser du hvordan det funker?

Det er nettopp derfor jeg har sluttet med å vitse om at "jeg er vel ikke morsom," og byttet det ut med at "jeg er fantastisk morsom." Da tør jeg selv å prøve meg på flere vitser, så lærer jeg mer om hvordan jeg kan være morsom, så blir jeg litt flinkere. Det blir litt som å lage kritikk for seg selv.

Dessverre er ikke dette noe spesielt mange tar initiativ til. Å snakke pent om seg selv altså. Nettopp derfor er det godt at det går an å hjelpe til, som jeg fikk litt hjelp i dag. Det er som jeg har nevnt en del poster tidligere at framsnakking (som i det motsatte av baksnakking) hjelper så fantastisk mye, og alle kan gjøre andres dager såpass mye bedre med det. Kanskje du neste gang er den som påpeker hvor fint det er at noen gjør det arbeidet bak kulissene som ikke så mange ser eller hvor fantastiske noen er for at de sprer litt ekstra glede hvor enn de går. Gi litt kritikk og ta litt kritikk, og gjør ditt beste for å misforstå alt på best mulig måte. Vær litt ekstra naiv rett og slett.

En ekstra takk til Mia for å minne meg på at andre kan synes bedre om noe man er litt usikker på selv, og for kritikk og gode ord. Sjekk ut bloggen hennes også, hun skriver godt, tar fantastiske bilder og har utrolig mye klær.

(Ja, og om du lurer måtte faktisk dagens tittel være på engelsk; den hørtes så teit ut på norsk. "Hemmeligheten til lykke"? "Hemmeligheten ved å være lykkelig"? Det er da grenser for hvor mye den bloggen her skal høres ut som et motivasjonsseminar.)

The talk of summer is on

I just had to write something new today. In part because I'm in a marvelous mood and would like to share it; in part because I need to exclaim my annoyance with the typical dialogue between mostly every single student during exam periods; and finally, to pronounce my joy in that the exam period is soon over again for now, and summer will be upon us once again.

One of the main reasons I'm generally in a great mood these days is that summer is coming. Exams are soon finished, the sun is often out to brighten up the day and tan our bleached-looking hides and everyone is eating a lot of ice cream. The incredibly fantastic consequence of this is that everyone I know can finally start having conversations again that do not revolve around one of the following: The next exam, how many exams are left, how the previous exam went, how horrible the exam period is, how much each of them has been studying. Not only is this repetitive, but it makes for a boring conversation. The last one even has a negative effect in giving people a bad conscience for not studying as much as others, and most of the people who claim they study at least ten hour a day don't even spend half that time studying as much as they spend it trying to avoid studying.

I suppose there is an upside to talking about exams in that it makes it easier to talk to the quiet one in the corner, and it makes it a whole lot easier for the ones who rarely find words to start a conversation, however I rarely find the monotony worth the camaraderie of common misfortune, disapproval and dislike when there is ice cream to be eaten, fun to be had and jokes to be told.

The thing is, most exams at university can be passed, maybe even giving you a decent grade, with as little as, say, five days of intense reading. Now, I'm talking about actual study here: five days of sitting down and actually trying hard to learn something. A few students actually sit down and do this whole-heartedly, and get rewarded for doing so. If they've been at it throughout the semester, it may even result in an A. These are often the same people that manage to turn off their propensity to talk about nothing but studies in the evening when they are done studying for the day. They don't feel bad for not having studied more because they know they've studied well and hard that day, and they deserve a break. Then they go into casual mode, have fun and make sure they do something else.

I'm looking forward to wednesday afternoon when I will be finished with the final exam of the semester, barbecue in the sun with some friends, read a book, play more guitar and enjoy the summer, but more than that, I'm looking forward to a week from now, when the talk of exams has blown over. When everyone can lie down in the grass and see dinosaurs rather than integrals in the clouds and no longer suppose that things are spherical, rigid bodies or in a vacuum for simplification purposes.

Now, to go study hard for that final bloody exam in electrochemistry.

Den beste kuren mot å bry seg om hva andre synes er å finne ut hvem du er

Her om dagen leste jeg en kapittel i en bok om markedsføring jeg har tenkt over i etterkant. Ta det med ro, jeg skal ikke diskutere markedsføring eller gå inn i noe teknisk og komplisert. Jeg skal ta opp noe stort sett alle tenker på ofte nok til at det er relevant for de fleste.

En ting som ble tatt opp når det kom til markedsføring var et konsept Eric (forfatteren) kalte PHSSD, kort for Post High School Stress Disorder. Dette er noe mange lider av i dagens stadig mer kompliserte sosiale nettverk. Som Eric forklarer det er dette et syndrom som stammer fra videregående skole hvor hver dag var "en øvelse i samsvar og overensstemmelse med omverdenen." Altså, som i at det hele handlet om å passe inn og ikke skille seg for mye ut. Det jeg tenker da er at det kun er en eneste forskjell på da du gikk på ungdomsskolen og gymnaset og livet ditt i dag med henhold til det ovennevnte syndromet. Forskjellen er at etter å ha vært igjennom alle de tidligere årene med sosial tilpasning er at du nå har mye bedre oversikt over hva som virker og ikke: hva som er trygt å gjøre, og hva som kan gi en negativ reaksjon hos andre.

Boken prater så klart om markedsføring av produkter generelt, men jeg vil gjerne spesifisere dette til markedsføring av deg selv. I en hvilken som helst sosial sammenheng vil enhver person markedsføre seg selv i en viss grad. Alle liker å være morsomme og underholdende. De aller fleste nyter oppmerksomhet, selv om alle liker det i forskjellige doser. Alle liker å være den personen andre henvender seg til, den personen andre stoler på eller den ene alle vet hvem er om du sier "den fantastisk glade jenta i andre," eller "han dritkule fyren der borte." Det er disse menneskene som, bevisst eller ei, har markedsført seg selv best. Eric identifiserer tre ting du kan gjøre når du skal markedsføre noe:

1. Kopiere noen andre.

2. Gjøre noe kjedelig, men trygt

3. Være annerledes

Det er her mange går i fella. Mange tror at de første to alternativene her er to helt egne ting, og det er helt feil. Absolutt alle er forskjellige, og det er en fantastisk ting! Tenk bare så kjipt det hadde vært å leve i et samfunn preget av monotoni og konformitet! Saken er at de som er mest sosialt aktive – personene alle vet hvem er, er på godt og vondt også personene som har markedsført seg selv best. Når du tenker på disse menneskene tenker du kanskje at det er fordi de er flinkere til å prate for seg, flinkere til å spille fotball, morsommere eller rett og slett mer høylytt enn deg. Men da tar du feil. Grunnen til at alle vet hvem disse personene er fordi de er annerledes, og grunnen til at de er annerledes er fordi de tør å være seg selv. Les den setningen en gang til (og husk på at annerledes ikke alltid er bedre, men jeg prøver å bygge en sak rundt markedsføringsbiten her; jeg kommer tilbake til det andre senere).

Grunnen er at dette er personene som tør å velge alternativ nummer tre, ikke fordi de skal være vågale, men fordi det ikke er noen grunn til å la være. En åpenhet ovenfor å være seg selv sammen med andre skinner igjennom og hjelper deg å være noen du trenger være. Det er mange som ennå sitter fast i tankegangen du ble lurt inn i på ungdomsskolen, men det er en kjensgjerning at alle er annerledes. Til og med eneggede tvillinger er annerledes. Om du fortsatt prøver å være som alle andre gjør du det feil. De som er seg selv nå er de som valgte alternativ 3 alt på ungdomsskolen. De som prøvde og feilet til de fant ut hvem de ville være. Når noen sier at du ikke skal endre deg er ikke det helt riktig. Om de sier du ikke skal endre deg for andre er det mer spot on. Du kommer til å endre deg ettersom du opplever nye ting, du må bare passe på å endre seg på en måte du selv er komfortabel med. Bli en person du liker: en du kunne tenke deg å tilbringe tid med. En person som forteller vitser du ler av. En person du ikke har noe imot å gjøre en tjeneste for fordi du vet de vil gjengjelde den. Det er opp til deg å bli den personen du selv har lyst til å være.

Men nå skal jeg avslutte før jeg sporer helt av her. Lev livet. Gjør noe du ikke har turt tidligere. Nyt stillheten når du er alene og samværet sammen med andre. Fortell noen hvor fint det er at de alltid smiler og tør å være deg selv. Jeg heier på deg.

Om du er interessert kan du finne boka her. Det relevante kapittelet kan du finne gratis på nettet på denne siden.