Du er hvem du sier

Det er fem dager senere, og jeg er tilbake fra London, med forbausende mye klær, sko og spill for ikke mer enn 600,- kr, en litt dypere brunfarge, en haug kleine og morsomme turistbilder og et smil om munnen. Jeg har også tenkt mye. Og spist mye. Tenkt mye, gått mye og spist mye.

Jeg har tenkt mye på to ting spesielt, og kommet fram til en ting som fascinerer meg mye og skremmer meg litt og en ting som skremmer meg mye og fascinerer meg litt. Det siste skal jeg ta i neste post.

Allerede andre dagen på andre siden av dammen begynte jeg å tenke på hvordan jeg kunne formulere en tanke i en bloggpost. Det tok ikke lange tiden før jeg følte abstinensene. Ikke fra mobilen (som var slått av) eller internett (som jeg ikke hadde oppsøkt), men fra å fylle tanker, meninger og fjas ut i ord. Det jeg ikke skriver ned eller formulerer på annen måte pleier jeg i det minste å diskutere med noen, men der borte var bare yngre søsken, pappa og hans kjæreste i nærheten, og ingen som ville høre på den ville ravingen til en smågalgal selvutnevnt synser.

Jeg endte opp med å skrive en liten reisedagbok av noe slag, på samme måte som jeg gjorde på turen til Singapore og Malaysia for noen måneder siden, og jeg kommer sikkert bare til å ende opp med å arkivere eller kaste mesteparten av det på samme måte. Jeg trenger bare å uttrykke meg på et vis.

Ikke lenge etter drev tankene i retning en samtale jeg hadde med medblogger (jeg kan ikke helt tro selv at jeg nettopp brukte (og ikke minst fikk bruk for) det ordet) Mia Morbeline. Vi diskuterte hvordan du blir fryktelig og uunnvikelig påvirket av din egen skriving. Eller rettere sagt, hvordan når du skriver som man ofte gjør i en blogg, det skriftlige språket ditt smelter sammen med tankegangen og det muntlige språket ditt på en måte som gjør deg til en mer helhetlig men samtidig mer fasettert person.

Det hele er litt skummelt.

Det er som om du plutselig har færre sider. Men ikke fordi du har mistet noe; fordi du har blitt klar over hvilke sider du egentlig har. Du får mer kontroll over hvem du er, men blir også håpløst oppmerksom på områdene hvor du ikke har kontroll overhodet. Som et eksempel vet jeg nå mer om hvordan jeg liker å se på verden rundt meg. Samtidig kjenner jeg også at jeg begynner å formulere muntlige setninger på samme måte som jeg skriver (selv om jeg tidligere bevisst kun har forsøkt å gjøre det motsatte når jeg skriver). En sak er at jeg ofte får for meg skrivemåter, ord og formuleringer jeg liker å bruke ganske hyppig når jeg skriver. Disse begynner å egle seg inn i det muntlige språket mitt. I det siste har jeg begynt å skrive "je" i stedet for "yeah" eller "kult" eller "nice". I stedet for å følge opp en ytring med "og jeg synes det er skikkelig kult" kan jeg fort finne på å si bare "je".

På den turen her har jeg sagt je minst 20 ganger. Og jeg sa det aldri før.

Her føler jeg meg forresten litt ambivalent, for jeg har samtidig lyst til å ikke bry meg om å ha lesere fordi jeg skriver for meg selv som jeg har lyst til å kunne bruke bloggen min til crowdsourcing. Jeg vil kunne spørre om det er noe dere også opplever til vanlig. Om det muligens er noe dere opplever annerledes enn meg. Jeg er splittet.

Uansett.
Du blir hva du spiser – du er hvem du sier.
(Dersom du prøver å si hvem du er)
I hvert fall om du er meg.

Hvordan skrive en blogg - en guide til meg selv for når jeg glemmer meg.

Jeg la merke til det da jeg skrev posten om hvordan språket ditt og tankene dine henger sammen; jeg skriver fryktelig dårlig når jeg glemmer hvorfor jeg skriver. Eller rettere sagt merket jeg det vel egentlig da jeg skrev posten om å gjøre det for seg selv.

Nå må du ikke misforstå meg; jeg sier ikke at du skriver din blogg feil om du ikke gjør disse tingene, men jeg er overbevist om at dersom jeg følger to regler når jeg skriver, skriver jeg fryktelig mye bedre enn når jeg glemmer meg.

For det første er det forresten viktig å skille imellom å skrive noe fullt og helt for sin egen del (som i å skrive for å klare tankene dine og finne ut hva du egentlig mener om noe) og å skrive noe for å fortelle om det til andre. Det har uansett samme utgangspunkt, men det gir forskjellige forutsetninger.

Om man skriver noe fullt og helt for sin egen del (hvilket bloggen min i utgangspunktet er til for), bør man skrive om noe med det utgangspunktet at du vet hva du skal skrive om, men ikke nødvendigvis nøyaktig hvordan du skal skrive det. Dersom jeg ikke vet nøyaktig hva jeg vil prate om prøver jeg i det minste å fortelle ca fjorten ting på en gang, og det hele blir heller rotete. Om ikke annet, prøv å spore av så bestemt så mulig, så du helt klart og tydelig er på vei i en bestemt retning. På den måten blir det ikke bare greiere å lese igjennom for både deg selv og andre senere, men det er også mye lettere å komme fram til et faktisk poeng (les: posten min om språk, ord og tanker hadde alt for mange poeng og løse tråder, og ble etter hvert heller slitsom å prøve å følge med på).

Apropos poeng er det forresten et poeng å stoppe posten så snart du faktisk har kommet fram til noe. Avslutt innlegget ditt med noe som gjør at du føler at du sa noe. Igjen, dette gjelder ikke så mye for poster hvor du forteller; det handler om å skrive for å komme fram til noe selv.

Og så kommer noe av det viktigste. Noe som (i hvert fall for meg) gjelder for alt jeg skriver, formulerer, uttrykker og tenker høyt rundt. Mer enn en retningslinje er det heller en tenkemåte; en måte å sensurere seg selv på; en instilling, en holdning og et tankesett; et rammeverk jeg tør å bygge meninger og uttrykk rundt:

Når jeg skriver, tenker jeg meg en ideell leser. Om det for deg er ditt store idol, moren din, den fantastiske læreren du hadde som inspirerte deg på barneskolen, eller en kopi av deg selv er så klart både individuelt og situasjonsavhengig, men oftere enn noe annet ser jeg for meg enten bare meg selv, eller et panel bestående av meg selv og kanskje noen andre jeg ser opp til, vil være mer som eller gjøre mer som, og noen få jeg vil skal synes bedre om meg med meg selv i spissen (du må skjønne at de sistnevnte ikke vanligvis synes dårlig om meg i utgangspunktet, det er bare at det så klart er noen jeg heller vil ha komplimenter fra enn andre).

Vanligvis er det imidlertid meg selv jeg forteller til. Om jeg hører noe jeg synes er uklart kommer jeg med en beskrivende setning, og om jeg holder på å spore av dytter jeg meg inn i en tydelig retning. På den måten vet jeg at jeg ender opp med noe mer forståelig enn jeg ville gjort ellers, jeg kommer frem til noe fortere enn om jeg hadde skrevet direkte til eventuelle lesere kun for å få fler, jeg blir mer besluttsom og famler ikke så mye rundt uten å håpe på å komme en vei, og viktigst av alt ender jeg opp med en tekst jeg liker selv. Og jeg vet at jeg liker den, for jeg har selv styrt meg inn på hvordan jeg syntes den skulle ende opp.

Så enkelt er det. Dette handler vel også litt om hvordan man kan gjøre ting for seg selv, og ikke for andre. Det blir som Walt Disney sa en gang: "vi lager ikke filmer for å tjene penger, vi tjener penger for å lage fler filmer." Vel, ok, det blir vel ikke helt det samme, men det er ennå fryktelig sant. Nå går jeg plutselig mer i retningen av å finne forskjellen på å få seg venner og å skaffe kontakter, men det er som vanlig potensielt en annen post for en annen dag.

Prøv i hvert fall å hjelpe deg selv med å hjelpe deg selv; det er det jeg gjør (if that makes sense). Og nå skal jeg faktisk legge meg, for om 7 timer skal jeg være på flyplassen og snart på vei til London; jeg måtte bare få skrevet ferdig dette først. Har en 4-5 halvferdige poster jeg skribler mer på når jeg kommer tilbake. Off I go, and good night.

Gjør det for deg selv

De siste par ukene har jeg hatt et flertall venner som har nevnt at de har følelsen av at de gjør ting for andres del, og ikke sin egen, og noen som har sagt at de ikke helt vet hva de skal finne på nå som alle andre har dratt hvert til sitt for sommeren. Det er til og med noen få som har sagt at nå har de ingenting å gjøre. Responsen min til stort sett alle variasjoner av disse problemene er i en eller annen form å fortelle vedkommende at hallo, du skal ikke bare gjøre ting for andres del, du skal gjøre dem for deg selv!

Du skal så klart vise hensyn til andre, og du bør bry deg om hva andre synes, det er ikke det, men det er noen som blir rene altruister; som kun bryr seg om hva andre synes. Dette er en felle det er lett å gå i. Det er ikke få ganger man får høre at det er feil å være egoistisk eller man blir gitt dårlig samvittighet for å gjøre noe som går det minste ut over andre, selv om det er noe så lite som å ta det siste kakestykket bare fordi du hadde lyst på det.

Jeg vil gjerne be er flertall av de jeg kjenner ta seg selv litt i nakken, snu seg mot det metaforiske speilet og spørre til seg selv, hva har jeg lyst til?, for så å se deg rett i øynene og fortelle deg strengt at du skal være litt egoistisk og gjøre noe med det. Ikke la livet ditt stagnere bare fordi noe av det du er vant med å gjøre blir borte eller endrer seg. Det åpner jo opp hele nye muligheter, og du har hele Verden å utforske!

Jeg vil at nettopp du skal kunne gå ut og smile til noen fordi du er i godt humør uten å se etter hvilket humør vedkommende er først. Jeg vil at du skal skrive noe du har lyst til å skrive nettopp fordi du har lyst til å skrive det. Om du har en blogg skriver du i den fordi du har lyst til å fortelle, ikke fordi andre har lyst til å høre, fordi du er den som skriver det, og jeg tør vedde ganske mye på at de aller aller fleste av dere er ute begynte å skrive for nettopp deres egen del.

Om du har lyst til å klatre til toppen av et tre, spytt i håndflatene og ta fatt. Hva så om de to som går en tur i parken nedenfor tretoppene ser rart på deg? Det her ingen betydning for deg hva de synes annet enn at du kan vite at de nettopp kan ha fått noe å prate om eller en sær liten sak å fortelle om når de møter på noen andre senere på dagen. Om du vil lære å synge, go for it! Om du vil skrive i bloggen din om hvor kult du synes det er å klatre i trær eller hvor glad du er i enhjørninger på tross av at bloggen din i utgangspunktet handler om knivlaging kan du gjøre det så mye du vil, for det er helt og fullt opp til deg hva du velger å bruke den til! (Hvilket minner jeg på, jeg skal skrive en bloggpost om hvordan man skal skrive en bloggpost. Coming soon to your internet, en how-to om bloggposter. Stay tuned.)

Så kjære eventuelle leser: Spør deg selv om du vil, svar ja, og spis det siste kakestykket. Hjelp til å gjøre alle nølerene og tvilerene, hjemmesitterene og alle de tilbakeholdne sjelene som venter på at andre skal ta initiativ til noe for så å ta dem med til å bli bare litt mer egoistiske. For noen ganger trenger man et spark i baken. Og jeg lover herved å sparke fler av vennene mine på samme måte som at jeg håper at de vil sparke tilbake om jeg stagnerer eller sitter fast.

Ta i et tak; nå skal jeg ut og lære meg å sykle på enhjulssykkel fordi jeg har lyst til å få det til. Jeg gleder meg allerede til å gå til sangpedagog over sommeren og lære meg å spille saksofon til høsten. Carpe diem, etc.

My ever-changing, consistently inconsistent vocabulary, part 2

Ok, i denne delen kommer den biten som egentlig virkelig fascinerer meg. Hvilket språk du prater påvirker ikke bare hvordan du prater, men også hva du sier! Når du bruker andre ord, når du har ett sett med verktøy å uttrykke deg med, setter du sammen andre tanker enn du hadde gjort med ett annet. MRI-scanner av hjernen viser at når du prater forskjellige språk, spesielt når det er språk du forbinder med en spesiell sammenheng, engasjerer du ofte helt forskjellige deler av hjernen for å formulere setninger.

Dette har å gjøre med hvordan hjernen behandler assosiasjon. Grunnen til dette fenomenet er den samme som at det hjelper å gå igjennom minner fra hele dagen din for å huske noe du har glemt som skjedde kl 3 på formiddagen. Samme som at du husker ting du gjorde da du var glad bedre når du er glad (dette fungerer for så vidt begge veier, og er grunnen til at du føler deg glad av å tenke på noe fint). På samme måte er språket du bruker mentalt koblet opp mot situasjoner, sammenhenger og uttrykk som direkte påvirker hvordan du bruker det.

Dette er så klart individuelt, men noen trekk er karakteristiske over hele språkgrupper. Noen av verdens fremste eksperter på kroppsspråk kan for eksempel se på kroppsspråket ditt om du snakker engelsk, fransk eller tysk (gitt at det er morsmålet ditt for så vidt).

Resultatet av alt dette er noe av det jeg synes er aller kulest er imidlertid også grunnen til at jeg innimellom skriver på engelsk og andre ganger på norsk. Jeg føler at når jeg har gjort meg klar over hvordan jeg kan uttrykke meg forskjellig på norsk og på engelsk, kan jeg velge hvilket språk jeg vil bruke for å uttrykke meg best mulig og gjøre poengene mine tydelige og tankene mine klare og lette å forstå. Å velge hvilket filter jeg skal bruke hjelper meg å styre tankene i riktig retning og å presentere dem for både meg selv og andre med riktig humør og tonefall. Norsk lar meg uttrykke meg som jeg gjør til daglig sammen med venner og bekjente, imens engelsk hjelper meg å nyansere tankene mine mer og skrive mer konsist. Det hjelper meg å komme rett til poenget.

Nettopp dette har jo også med sammenhenger å gjøre. Jeg er vant med å høre og lese engelsk i godt skrevne og korekturleste skjønnlitterære bøker, fagbøker på skolen, filmer og serier, og avisartikler på internett, samt at jeg abonnerer på dagens ord i to forskjellige ordbøker på nett. Dermed får jeg, til sammenlikning med assosiasjoner jeg har til norsk, en mye høyere grad teknisk språk på engelsk i tillegg til et mye større lager av fremmedord (og jeg er en sucker for fremmedord) til disposisjon. Det skulle kanskje bare mangle etter å ha lest et par bøker av Terry Pratchett som bruker fremmedord noe ivrigere enn ganske mange andre.

Jeg elsker hvordan forskjellige språk åpner opp for nye muligheter. Når du får disse mulighetene ser du kanskje lettere eventuelle mangler, svakheter eller ord som er inkompatible med tankene du vil uttrykke, men det er så absoultt verdt det. Ikke bare kan du endre talemønsteret ditt ved å velge hviket språk du prater og hvilke ord du bruker, men du kan velge nesten akkurat hvilket tankemønster du skal tre inn i!

Så hurra for alle mulighetene vi får og grensene vi oppdager ved å la nye ord og språk berøre ørene, tankene og leppene våre, og hvordan det gjør oss til mer allsidige, reflekterte og unike mennesker.

(Det er kanskje et poeng å gjøre her at overskriften på denne artikkelen måtte bli på engelsk fordi jeg ikke klarte si det samme på en tilsvarende elegant måte på norsk - Beklager for det anglifiserte språket mitt Mia, jeg er nok ingen norskforkjemper på samme måte som deg på tross av at jeg elsker språket vårt; jeg er bare fryktelig glad i engelsk også)

My ever-changing, consistently inconsistent vocabulary, part 1

Fryktelig, sykt, sinnsykt, voldsomt, fantastisk, ekstremt, veldig, ganske, rimelig, skikkelig eller ordentlig. Alle disse er forsterkende ord jeg bruker relativt hyppig både muntlig og når jeg tsjætter. Når jeg bruker hvilke av disse ordene avgjøres imidlertid av ganske mange faktorer, men som oftest mer enn både sammenheng og humør blir det påvirket av hvem jeg snakker med. Jeg tror kanskje jeg gjør dette mer enn mange, men de fleste snakker rimelig forskjellig ovenfor mødre, ovenfor arbeidskolleger og ovenfor en kjæreste. Det handler ikke bare om hvor mye du åpner deg og hva du kan prate om, men også hvordan du sier det.

Jeg vil prate om to ting: hvordan språket du bruker er påvirket av hvem du prater med, og hvordan språket du bruker påvirker deg; dette kan bli en litt lang post.

Jeg har en teori. Jeg har aldri sett noe støtte for det noe annet sted, og det er ikke akkurat lett å prøve ut, men jeg tror det er noe som fungerer, så here goes: Når du har blitt virkelig godt kjent med noen; når du har pratet ofte med dem og spesielt om du har menget deg med dem daglig, plukker du gjerne opp mange småord og gester, og etter hvert hele tale- og væremåten deres, det er en kjensgjerning. Dette er folkene du føler deg trygg rundt. Som du kan åpne deg og være deg selv når du er sammen med. Jeg fremlegger da at om du hadde møtt på noen som har samme tale- og væremåte som deg vil det være noen det er mye lettere å komme overens med og holde en samtale med enn noen som føltes mer fremmed. Det blir et holdepunkt; et ståsted å bygge et forhold på hvor du har lettere for å føle deg trygg.

Kroppsspråket ved det hele skal jeg ta en annen gang, av frykt for å skrive en hel avhandling her, men det muntlige språket er uansett noe det er lett å ta tak i, oppdage og utforske selv uten å måtte gjøre en større innsats enn å prate med noen. Det gjør man da uansett. Saken er at jeg nå gjør dette selv. Før var det mer bevisst, men ettersom tiden går har det blitt mer og mer ubevisst. Det var først her om dagen da jeg pratet med to forskjellige personer samtidig og tilfeldigvis kom inn på samme ting i begge samtalene at jeg la merke til i hvor stor grad jeg driver med det her. Da jeg beskrev noe som "utrolig fantastisk" i én samtale sa jeg samtidig "syyykt digg" i den andre. Jeg slår fryktelig fort over, og ble samtidig både litt satt ut og fantastisk fascinert da jeg oppdaget det.

Jeg merket også da jeg tenkte over det at jeg så ting for meg forskjellig avhengig av hvem jeg skulle beskrive dem til. Språket jeg bruker definerer hvordan jeg tenker!

Det er gjort store mengder forsøk rundt hvordan vi opplever verden rundt oss basert på hvordan vi beskriver den. Store kulturelle konsepter kan for eksempel ofte beskrives igjennom ett språk, men ikke et annet. Det er med andre ord vanskelig å se for seg et konsept du ikke klarer å beskrive og sette ord på (teknisk sett kalles dette lingvistisk relativitet, også kjent som Saphir-Whorf-hypotesen). Eksempler på dette er å finne i både språk og kultur. I boken 1984 av George Orwell introduserer regjeringen "newspeak," et språk satt sammen slik at det ikke skulle være mulig å tenke noe negativt om regjeringen rett og slett fordi konseptet ikke kunne formuleres med det. En annen litt mer reell vinkling finnes i hvordan språk er oppbygd sammenliknet med geografisk beliggenhet. Språk nærmere ekvator er oftere mindre fremtidsrettet. F.eks på Sicilia finnes det ingen bøyningsform for verb som tilsier fremtid. Altså, det finnes både "var" og "er", men ingen "kommer til å være". Sicilianere er også som oftest dårlige på å planlegge ting, og er heller impulsive, imens folk i nord-Italia som ikke snakker samme dialekt både definerer fremtid grammatisk og er flinkere til å planlegge fremover (dersom du vil se mer om akkurat tidsforståelse og -oppfatning er dette en fantastisk beskrivelse av noen konsepter).

Dette er noe som virkelig fascinerer meg, og er grunnlaget for store felt innenfor lingvistikk og psykologi. Linken imellom hvordan du opplever verden og hvordan den blir beskrevet i ord er blant annet hele utgangspunktet for både NLP og hypnose, to ting jeg ikke tør sette meg alt for godt inn i fordi jeg hadde hatt litt for lyst til å prøve, eksperimentere, fine ut og lære mer igjennom å eksperimentere med det.

Nå begynner det å bli farlig langt her, så jeg bare kutter av for nå, og fortsetter i neste post med hvordan språket du prater påvirker talemåte og kroppsspråk. Ble dette veldig rotete? Jeg har forsøkt å rydde litt opp i det så det skal henge bedre sammen og føles noe mer helhetlig, men har ikke akkurat lagt sjela mi i det. Håper ikke det føles som om jeg hopper for mye imellom ting eller at det er uklart. Bare å spørre og kritisere i vei om du lurer på noe!

Friending in New Territores, New Times and the Finicky Future

While facebook has redefined the concept of friendship and how and to what degree you both contact and stay in touch with new and old friends alike, I still enjoy the old fashioned friend. In various dictionaries, a friend is usually defined as everything between "a person attached to another by feelings of affection or personal regard" and "a person who is not hostile". That last one sounds like a horrible definition of a friend in my ears. Of course, it is context-dependent, but saying you have a lot of people who are not hostile towards you doesn't really say much about how many people you know or care about.. But I'm thoroughly derailing. My point here is that while ten years ago, the former definition of a friend was more the more prevalent, while as the userbase of facebook has expanded to include a whooping six percent of the World's population since its inception in 2004 (and keep in mind, that's every fourth person on the internet).

When it comes to friends, I'm an old fashioned kind of guy. Where I still define most of the people around me as acquaintances and friends, with a few close friends as well, most others seem to now have only friends and close friends. It is as if the boundary that previously defined you and your closer acquaintances as a separate entity from the rest of the world is dissipating.

No doubt, this is because of the push of some of the larger players on the web (read: facebook, twitter, other social networking sites) towards the so-called "open web," where everyone is everyone else's friend, but this creates a problem for some. I have upon several occasions seen people struggle to define their relationship with someone with which they are on the saying-hello-in-the-hallways level. They can't really call them friends, but it's as if the entire concept of acquantances – even the word itself – is no longer a part of our social paradigm.

This has both positive and negative implications. Whether we like it or not, how we label and describe the world around us strongly affects how we perceive it. With the merging of acquaintances and friends into one huge category, it is easier to make friends as you only have to talk to someone once to consider them your friend. This makes it easier to meet new people and to open up to them initially. Suddenly, you are friends with the guy who works at the grocery store who you talked about the weather with that one time and now say hello to whenever the two of you see each other, you are friends with the guy from that other department who you worked with once, and you are friends with your friend's girlfriend's half brother because you met him at that party that one time when you were visiting the capital.

That is all nice, but what about the trade-off and implications? Is the concept of friends watered down into something worthless because it is a title most anyone can obtain? Is a friend actually the same today as it was ten years ago? Am I overreacting?

We are, however, saved a bit by the closeness and intimacy of family ties, and the slightly childish, but necessary and understandable concept of having best friends. Whatever the case, I will continue to subscribe to my old-fashioned model of acquaintances. I want to keep my friendships as important as I can. It's not that I'm cheap or isolated, but I want to be a bit frugal with how I hand out my friendship-status. I still want a lot of friends, but I want them all to be people that matter to me, and I want to be someone who matters to them, not just one of a horde of faces with a title on top.

This wasn't where I figured I'd be going when I started this, but I suppose this is important to me as well. What I'm saying is: Place value in your relationships, care about the people close to you, and make sure to get fewer friends.

(A while back, I read an article about how most people can actually only maintain a network of up to 150 friends without going over your capacity so to speak. I'd link, but I don't remember where I read it. I'm just saying...)

The secret to happiness

Så har jeg tatt meg selv i å gjøre noe jeg ikke liker igjen. Jeg har kristisert noe jeg selv har gjort. Nå sier jeg ikke at kritikk er feil - konstruktiv kritikk og tilbakemelding er noe av det beste jeg vet. Når jeg vet at andre gir meg kritikk om jeg gjør noe feil vet jeg også med en gang hva jeg kan gjøre bedre eller bør endre på, og da vet jeg et når jeg ikke får negativ kritikk i etterkant må jeg ha gjort noe riktig. Personlig setter jeg til og med pris på negativ kritikk, for da vet jeg i det minste at noen bryr seg nok til å si ifra. Det verste er – og mange vil sikkert støtte meg her – likegyldighet. Om du gjør noe, og ingen har noen meninger om det en gang. Om du har forsøkt å si noe, men det har kommet ut tomt og uten tyngde. Det er det som er verst.

Nå føler jeg nesten jeg skriver en serie med motivasjonsinnlegg her, kanskje det er det jeg gjør. Om det funker er jo ikke det det verste som kan skje heller. Det er uansett to ting som er viktig for å bli glad (vel, disse to tingene hjelper i hvert fall). For det første, ta glede i andres glede. Om du ser noen som smiler på gata, trekk litt på smilebåndet selv; om du får høre at noen har stått på en eksamen de trodde de ville stryke på, dans og le i lag med dem; når protagonisten i en stereotypisk film vinner etter en lang og hard kamp og redder verden, juble med ham. Bare tenk på hvor mye glede du møter på i dagliglivet så er det vanskelig å ikke glede seg i hvert fall litt over det selv.

Noe som leder over til det andre. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men om du tror du er glad, så er du det. Om du kan si, med overbevisning, at du er i et strålende humør, så er det antakeligvis sant.

"Humbug!," sier du kanskje nå. "Fjas, tull og fanteri!"

Det skjønner jeg godt at du kanskje tenker, men det er en selvforsterkende sak. Om du stort sett beskriver deg selv som en trist og trøtt type støtt og stadig vil du ende opp med å se på deg selv som det, men om du sier at du stort sett er relativt gira og med på det meste blir det fort til at du er det. Om du da er det vil andre reagere positivt på at du er gira og i godt humør, noe som gjør at du blir i bedre humør med utgangspunkt i det forrige punktet mitt. Ser du hvordan det funker?

Det er nettopp derfor jeg har sluttet med å vitse om at "jeg er vel ikke morsom," og byttet det ut med at "jeg er fantastisk morsom." Da tør jeg selv å prøve meg på flere vitser, så lærer jeg mer om hvordan jeg kan være morsom, så blir jeg litt flinkere. Det blir litt som å lage kritikk for seg selv.

Dessverre er ikke dette noe spesielt mange tar initiativ til. Å snakke pent om seg selv altså. Nettopp derfor er det godt at det går an å hjelpe til, som jeg fikk litt hjelp i dag. Det er som jeg har nevnt en del poster tidligere at framsnakking (som i det motsatte av baksnakking) hjelper så fantastisk mye, og alle kan gjøre andres dager såpass mye bedre med det. Kanskje du neste gang er den som påpeker hvor fint det er at noen gjør det arbeidet bak kulissene som ikke så mange ser eller hvor fantastiske noen er for at de sprer litt ekstra glede hvor enn de går. Gi litt kritikk og ta litt kritikk, og gjør ditt beste for å misforstå alt på best mulig måte. Vær litt ekstra naiv rett og slett.

En ekstra takk til Mia for å minne meg på at andre kan synes bedre om noe man er litt usikker på selv, og for kritikk og gode ord. Sjekk ut bloggen hennes også, hun skriver godt, tar fantastiske bilder og har utrolig mye klær.

(Ja, og om du lurer måtte faktisk dagens tittel være på engelsk; den hørtes så teit ut på norsk. "Hemmeligheten til lykke"? "Hemmeligheten ved å være lykkelig"? Det er da grenser for hvor mye den bloggen her skal høres ut som et motivasjonsseminar.)

The talk of summer is on

I just had to write something new today. In part because I'm in a marvelous mood and would like to share it; in part because I need to exclaim my annoyance with the typical dialogue between mostly every single student during exam periods; and finally, to pronounce my joy in that the exam period is soon over again for now, and summer will be upon us once again.

One of the main reasons I'm generally in a great mood these days is that summer is coming. Exams are soon finished, the sun is often out to brighten up the day and tan our bleached-looking hides and everyone is eating a lot of ice cream. The incredibly fantastic consequence of this is that everyone I know can finally start having conversations again that do not revolve around one of the following: The next exam, how many exams are left, how the previous exam went, how horrible the exam period is, how much each of them has been studying. Not only is this repetitive, but it makes for a boring conversation. The last one even has a negative effect in giving people a bad conscience for not studying as much as others, and most of the people who claim they study at least ten hour a day don't even spend half that time studying as much as they spend it trying to avoid studying.

I suppose there is an upside to talking about exams in that it makes it easier to talk to the quiet one in the corner, and it makes it a whole lot easier for the ones who rarely find words to start a conversation, however I rarely find the monotony worth the camaraderie of common misfortune, disapproval and dislike when there is ice cream to be eaten, fun to be had and jokes to be told.

The thing is, most exams at university can be passed, maybe even giving you a decent grade, with as little as, say, five days of intense reading. Now, I'm talking about actual study here: five days of sitting down and actually trying hard to learn something. A few students actually sit down and do this whole-heartedly, and get rewarded for doing so. If they've been at it throughout the semester, it may even result in an A. These are often the same people that manage to turn off their propensity to talk about nothing but studies in the evening when they are done studying for the day. They don't feel bad for not having studied more because they know they've studied well and hard that day, and they deserve a break. Then they go into casual mode, have fun and make sure they do something else.

I'm looking forward to wednesday afternoon when I will be finished with the final exam of the semester, barbecue in the sun with some friends, read a book, play more guitar and enjoy the summer, but more than that, I'm looking forward to a week from now, when the talk of exams has blown over. When everyone can lie down in the grass and see dinosaurs rather than integrals in the clouds and no longer suppose that things are spherical, rigid bodies or in a vacuum for simplification purposes.

Now, to go study hard for that final bloody exam in electrochemistry.

Den beste kuren mot å bry seg om hva andre synes er å finne ut hvem du er

Her om dagen leste jeg en kapittel i en bok om markedsføring jeg har tenkt over i etterkant. Ta det med ro, jeg skal ikke diskutere markedsføring eller gå inn i noe teknisk og komplisert. Jeg skal ta opp noe stort sett alle tenker på ofte nok til at det er relevant for de fleste.

En ting som ble tatt opp når det kom til markedsføring var et konsept Eric (forfatteren) kalte PHSSD, kort for Post High School Stress Disorder. Dette er noe mange lider av i dagens stadig mer kompliserte sosiale nettverk. Som Eric forklarer det er dette et syndrom som stammer fra videregående skole hvor hver dag var "en øvelse i samsvar og overensstemmelse med omverdenen." Altså, som i at det hele handlet om å passe inn og ikke skille seg for mye ut. Det jeg tenker da er at det kun er en eneste forskjell på da du gikk på ungdomsskolen og gymnaset og livet ditt i dag med henhold til det ovennevnte syndromet. Forskjellen er at etter å ha vært igjennom alle de tidligere årene med sosial tilpasning er at du nå har mye bedre oversikt over hva som virker og ikke: hva som er trygt å gjøre, og hva som kan gi en negativ reaksjon hos andre.

Boken prater så klart om markedsføring av produkter generelt, men jeg vil gjerne spesifisere dette til markedsføring av deg selv. I en hvilken som helst sosial sammenheng vil enhver person markedsføre seg selv i en viss grad. Alle liker å være morsomme og underholdende. De aller fleste nyter oppmerksomhet, selv om alle liker det i forskjellige doser. Alle liker å være den personen andre henvender seg til, den personen andre stoler på eller den ene alle vet hvem er om du sier "den fantastisk glade jenta i andre," eller "han dritkule fyren der borte." Det er disse menneskene som, bevisst eller ei, har markedsført seg selv best. Eric identifiserer tre ting du kan gjøre når du skal markedsføre noe:

1. Kopiere noen andre.

2. Gjøre noe kjedelig, men trygt

3. Være annerledes

Det er her mange går i fella. Mange tror at de første to alternativene her er to helt egne ting, og det er helt feil. Absolutt alle er forskjellige, og det er en fantastisk ting! Tenk bare så kjipt det hadde vært å leve i et samfunn preget av monotoni og konformitet! Saken er at de som er mest sosialt aktive – personene alle vet hvem er, er på godt og vondt også personene som har markedsført seg selv best. Når du tenker på disse menneskene tenker du kanskje at det er fordi de er flinkere til å prate for seg, flinkere til å spille fotball, morsommere eller rett og slett mer høylytt enn deg. Men da tar du feil. Grunnen til at alle vet hvem disse personene er fordi de er annerledes, og grunnen til at de er annerledes er fordi de tør å være seg selv. Les den setningen en gang til (og husk på at annerledes ikke alltid er bedre, men jeg prøver å bygge en sak rundt markedsføringsbiten her; jeg kommer tilbake til det andre senere).

Grunnen er at dette er personene som tør å velge alternativ nummer tre, ikke fordi de skal være vågale, men fordi det ikke er noen grunn til å la være. En åpenhet ovenfor å være seg selv sammen med andre skinner igjennom og hjelper deg å være noen du trenger være. Det er mange som ennå sitter fast i tankegangen du ble lurt inn i på ungdomsskolen, men det er en kjensgjerning at alle er annerledes. Til og med eneggede tvillinger er annerledes. Om du fortsatt prøver å være som alle andre gjør du det feil. De som er seg selv nå er de som valgte alternativ 3 alt på ungdomsskolen. De som prøvde og feilet til de fant ut hvem de ville være. Når noen sier at du ikke skal endre deg er ikke det helt riktig. Om de sier du ikke skal endre deg for andre er det mer spot on. Du kommer til å endre deg ettersom du opplever nye ting, du må bare passe på å endre seg på en måte du selv er komfortabel med. Bli en person du liker: en du kunne tenke deg å tilbringe tid med. En person som forteller vitser du ler av. En person du ikke har noe imot å gjøre en tjeneste for fordi du vet de vil gjengjelde den. Det er opp til deg å bli den personen du selv har lyst til å være.

Men nå skal jeg avslutte før jeg sporer helt av her. Lev livet. Gjør noe du ikke har turt tidligere. Nyt stillheten når du er alene og samværet sammen med andre. Fortell noen hvor fint det er at de alltid smiler og tør å være deg selv. Jeg heier på deg.

Om du er interessert kan du finne boka her. Det relevante kapittelet kan du finne gratis på nettet på denne siden.