Du er hvem du sier

Det er fem dager senere, og jeg er tilbake fra London, med forbausende mye klær, sko og spill for ikke mer enn 600,- kr, en litt dypere brunfarge, en haug kleine og morsomme turistbilder og et smil om munnen. Jeg har også tenkt mye. Og spist mye. Tenkt mye, gått mye og spist mye.

Jeg har tenkt mye på to ting spesielt, og kommet fram til en ting som fascinerer meg mye og skremmer meg litt og en ting som skremmer meg mye og fascinerer meg litt. Det siste skal jeg ta i neste post.

Allerede andre dagen på andre siden av dammen begynte jeg å tenke på hvordan jeg kunne formulere en tanke i en bloggpost. Det tok ikke lange tiden før jeg følte abstinensene. Ikke fra mobilen (som var slått av) eller internett (som jeg ikke hadde oppsøkt), men fra å fylle tanker, meninger og fjas ut i ord. Det jeg ikke skriver ned eller formulerer på annen måte pleier jeg i det minste å diskutere med noen, men der borte var bare yngre søsken, pappa og hans kjæreste i nærheten, og ingen som ville høre på den ville ravingen til en smågalgal selvutnevnt synser.

Jeg endte opp med å skrive en liten reisedagbok av noe slag, på samme måte som jeg gjorde på turen til Singapore og Malaysia for noen måneder siden, og jeg kommer sikkert bare til å ende opp med å arkivere eller kaste mesteparten av det på samme måte. Jeg trenger bare å uttrykke meg på et vis.

Ikke lenge etter drev tankene i retning en samtale jeg hadde med medblogger (jeg kan ikke helt tro selv at jeg nettopp brukte (og ikke minst fikk bruk for) det ordet) Mia Morbeline. Vi diskuterte hvordan du blir fryktelig og uunnvikelig påvirket av din egen skriving. Eller rettere sagt, hvordan når du skriver som man ofte gjør i en blogg, det skriftlige språket ditt smelter sammen med tankegangen og det muntlige språket ditt på en måte som gjør deg til en mer helhetlig men samtidig mer fasettert person.

Det hele er litt skummelt.

Det er som om du plutselig har færre sider. Men ikke fordi du har mistet noe; fordi du har blitt klar over hvilke sider du egentlig har. Du får mer kontroll over hvem du er, men blir også håpløst oppmerksom på områdene hvor du ikke har kontroll overhodet. Som et eksempel vet jeg nå mer om hvordan jeg liker å se på verden rundt meg. Samtidig kjenner jeg også at jeg begynner å formulere muntlige setninger på samme måte som jeg skriver (selv om jeg tidligere bevisst kun har forsøkt å gjøre det motsatte når jeg skriver). En sak er at jeg ofte får for meg skrivemåter, ord og formuleringer jeg liker å bruke ganske hyppig når jeg skriver. Disse begynner å egle seg inn i det muntlige språket mitt. I det siste har jeg begynt å skrive "je" i stedet for "yeah" eller "kult" eller "nice". I stedet for å følge opp en ytring med "og jeg synes det er skikkelig kult" kan jeg fort finne på å si bare "je".

På den turen her har jeg sagt je minst 20 ganger. Og jeg sa det aldri før.

Her føler jeg meg forresten litt ambivalent, for jeg har samtidig lyst til å ikke bry meg om å ha lesere fordi jeg skriver for meg selv som jeg har lyst til å kunne bruke bloggen min til crowdsourcing. Jeg vil kunne spørre om det er noe dere også opplever til vanlig. Om det muligens er noe dere opplever annerledes enn meg. Jeg er splittet.

Uansett.
Du blir hva du spiser – du er hvem du sier.
(Dersom du prøver å si hvem du er)
I hvert fall om du er meg.