Sær skriving

Her om dagen ble jeg spurt om hvor vidt jeg har noen skrive feil som plager meg mer enn andre, i og med at jeg leser korrektur for et tids skrift og dermed blir mer bevisst på skrive- og grammatikk feil.

Med det første kom jeg ikke på noe. Det er sjelden jeg tenker noe stort over hva jeg misliker mer enn noe annet. Ikke lenge etter kom jeg imidler tid på en epedemi som har sneket seg inn under radaren hos mange via internett og engelske medier. Det er noe som ikke lenger bare er tilstede i et par små tekster formulert av privat personer. Det har etter hvert begynt å snike seg inn i offisielle tekster over alt.

Jeg snakker selvfølgelig om sær skriving; skrive feilen mange (feil aktig) kaller ord delings feil. Ettersom man stort sett på engelsk skriver i flere ord det som på norsk blir sammen satte ord er det fler og fler som tar til å dele ordene når de er usikre.

Jeg har i det siste kommet over to veldig tydelige eksempler på hvordan denne feilen trer i kraft i det skriftlige språket vårt. Eller altså. Ett eksempel på dette, og ett tilfelle som gjorde meg oppmerksom på hvor ytterst oppmerksom jeg egentlig er på oven nevnte problem (samt hvordan jeg kanskje finner glede noen steder andre ikke gjør det).

Sandefjord er en by som bruker unødvendig mye penger på å markedsføre seg som sykkel by. Vi har sykkelfelter som gjør at veien egentlig kun har plass til én bil i bredden imellom dem, et par små initiativer og reklamer for å oppfordre til sykling som stort sett bare de som alt sykler får med seg, og sykkel runder og -løyper ikke så veldig mange bruker. Så stor innsats kommunen legger i hele konseptet synes jeg de bør klare å sette opp skilt som ikke peker mot Goksjø runden og Torp runden, men mot Goksjørunden og Torprunden. Jeg tror nok at jeg i løpet av uka må finne meg en hvit tusj eller hvit teip for å korrigere litt på vei til jobb. Kan kanskje signere som Norsklæreren din fra barneskole eller noe. Gode forslag mottas med takk.

Det andre jeg fant var da jeg unnet menyen utenfor en restaurant ett blikk her forleden. Vedkommende som hadde skrevet menyen hadde også fylt inn hver av tingene på lista på engelsk nedenfor. Til min store glede var for en gangs skyld det motsatte tilfellet, og jeg smilte godt av å lese ord som maincourses og fishfilet rundt omkring på menyen. Noen ganger er det godt å se litt god gammel fornorsking (er det ikke bare mye koseligere å lese en paragraf uten mer enn én skriveleif enn det er å lese paragrafene over? Det smertet meg litt å skrive dem i hvert fall).

Så hipp hurra for småpedantisk rettlesing og lenge leve humoristisk fornorsking. Eventuelle andre finurlige fiksfakserier, grammatiske gullkorn eller spesielt krakilske kommaregler jeg kommer over senere vil bli ubønnhørlig partert i senere poster såfremt jeg ikke er opptatt med å prøve å gjøre en dårlig vits morsom eller å løse et problem jeg har laget selv. Det skal du ikke se bort ifra.

Æsj

I det siste (dvs i hvert fall den siste måneden) har jeg skrevet mye kun for å skrive, og av få andre grunner. Jeg tror det er fordi jeg fikk skryt og er dårlig på å ta det imot. Jeg øver.

Jeg har skrevet om ting jeg har tenkt på.
Ting jeg synes er viktig.
Ting jeg gjerne vil få klarhet i.

Det er derfor jeg bestemte meg for å begynne å skrive som jeg gjør her: for å finne et klart signal i havet av inntrykk og tanker så å si. For å skille klinten fra hveten i et mildt kaotisk mentalt bakeri hvor jeg innbiller meg at jeg innimellom lager gode tankekjeks, fyldige idébrød og fryktelig overdrevne metaforer når jeg først kommer godt i gang. (Jeg vet imidlertid at jeg på et ordentlig kjøkken lager virkelig gode vaniljekremfylte boller—såkalte konvolutter—med melis på)

Noe det snart også ble var imidlertid et sted jeg kunne sette meg ned for å prøve å skrive noe engasjerende. Noe mer flytende enn jeg hadde skrevet før. Jeg kunne bruke bloggen til å skrive tekster jeg kunne tenke meg å lese på samme måte som jeg prøver å uttrykke meg muntlig på en måte som gjør meg til en person jeg kunne tenke meg å prate med selv.

Jeg har fått lyst til å være en av dem som beskriver en situasjon på en slik måte at den som leser det enten kjenner seg igjen eller føler de opplever den. Jeg vil kunne forklare hvordan noen sier noe vakkert og dypt i stil med noe som "reality is something to which we must be returned at considerable cost," hvorpå den andre viser enighet og godkjennelse ved å nikke sakte og lage det samme tankefulle gryntet folk lager etter en høytlesning av poesi etter de har hørt en spesielt god verselinje, og jeg vil kunne fortelle det på en måte så du skjønner hva jeg mener og like etter du har lest det oppdager at du sitter og nikker sakte på hodet selv etter ett inneforstående grynt.

Jeg har lyst til å beskrive det inspirerte initiativrike øyeblikket som oppfordring til å unngå tiltaksløsheten det kan være så lett å skli inn i om du ikke har noe som driver deg eller noe å sikte etter, for så å føle at det betød noe for meg selv å skrive det ned.

Ok.

Pust.

Det var godt å få ut. I morgen skal jeg lese igjennom noen av mine egne poster fra mai tror jeg. De føltes det godt å skrive, litt på samme måte som denne. Vel, etter jeg har klatret opp og ned en loddrett fjellvegg et par ganger; jeg kjøpte meg klatresko i dag og gleder meg.

God Tid-Syndromet

Det er sommer, og jeg har atter igjen blitt rammet av God Tid-Syndromet.

God Tid-Syndromet er fetter av Skal Bare-Syken og i hvert fall tremenning med apati og en fjern slektning ordet flegmatisk og opptrer som motsetningen av å planlegge fire store fester, gjøremål og hendelser som resultat av at du har fått fri på en fredag så du har en tredagers helg.

Når du har god tid gjør det ikke noe om du utsetter det du skulle gjøre i dag til i morgen. Eller overimorgen. Eller kanskje neste uke en gang. Det er når du har god tid du ikke drar på besøk til dem du sa du skulle innom over sommeren, det er da du gjør ditt beste for å feriere fordi det er sånn visstnok det er meninga å slappe av når du har fri.

Problemet med god tid er at du da ender opp med å la dagene dure forbi uten at noe skjer, fordi du alltids kan gjøre noe med det senere. Da ender du opp med å føle at du har lyst til å oppleve den såkalte feriefølelsen du får av å døse i sola hele dagen og gjøre ingenting, og når du ser tilbake på sommeren etterpå, kommer du til å føle at du har gjort alt du ville?

Sett en dato på ting, eller bare gjør det med en gang. Ring noen og spør om de vil ha besøk. Eller om de vil gå besseggen med deg. Eller om de vil lære å gå på line sammen med deg. Ta tak i tida du har på tross av at du har mye av den. Kanskje spesielt når du har mye av den. Noen ganger må jeg bare minne meg selv på det, for jeg liker ikke den voksende apatien jeg opplever om jeg ikke gjør det.

Ta tak i livet, tida og ferien din. Gå ut og lev. Om du trenger en ferie når ferien er over vet du at du har gjort det rett.

Og nå: ut og lære meg å klatre.

Life as an Optimistic Realist: It's just an experiment, so you can't fail, you can only learn.

It's one of the things I've learned from television, empiricism, and most everything that is evolving, changing, and morphing into something new around us.

I don't know if you even remember, as it's not exactly common anymore, but some times, in the nineties (and more often before), the television would just go to the "technical problems"-screen, and nothing but a monotonous high-pitched beep could be heard until an announcer broadcasted that it is all just a test. This rarely happens on a large scale in the public space anymore though. This often happened not because something that used to work went wrong, but more often because someone was experimenting with a way to make television better.

This is part of a process that most any evolving, metamorphosing, learning and changing entity goes through to some degree and extent. That is, everyone and everything does this. It is the cycle of learning: try doing, observe results, evaluate observations, alter procedure, try again, observe results, etc.

Whether consciously or not, you change a little bit every single time you go through that cycle. You smile to someone in the street, they smile back, and you are more prone to smile at another fellow pedestrian later. Cross your fingers one time right before your favorite football team scores a goal, and you are more likely to try it again the next time they have an opportunity to do so again. Learn a magic trick and show it to someone who ends up being mightily impressed, and you will probably want to learn another one to impress them again.

Those are the subconscious learning processes. Then there is empiricism. The conscious application of the learning process. Companies do this continuously while testing out new products, scientists do it to test out new theories, and some people – the few who dare – do it because they really want to.

This is scary.

I try, as frequently as I can, to dare myself to do things I want to do. I love standing on a stage, but am impeded by stage fright, so I have to push myself. I want to get to know new people, but it can some times be an effort to go out to socialize, and to be frank, it's still a bit scary to talk to strangers, though the excitement and joy of getting to know new people usually more than makes up for it.

As I said in my last post, getting up and doing something takes a Bit of Gumption. Some effort and guts to do what you want. And there isn't always someone to just tag along with to get to the place you want to go. Some times, getting things the way you want can demand a bit of effort, but more often than not, the end result is worth it.

Just do it. Do your best to learn. If you try to make a joke and no one laughs as much as you would like, you haven't failed, you have learned that some people don't find that joke as funny as you do. Try again later with something else. Try that same joke on someone else—maybe you'll tell it a bit differently next time. Try to do a backflip, and if you don't land it, you haven't failed, you have learned to do it a bit differently or to just practice a bit more, and you'll get it the next time. Someone (don't remember who...Einstein?) once tried to invent the lightbulb, and after a thousand tries and a thousand failures to do so, he said that he hadn't failed, he had just discovered 1000 ways not to make a lightbulb. Or something (yes, you've heard it before, I know, but it's still true, and there is a reason why people still quote it. Think about it).

Now, I don't say that you should have a positive outlook on everything. Optimistic delusion is still delusion, and that is just about never (I might write a post on that later). However, have a positive attitude. Learn how to learn to better yourself. Try something you want to do, either because you want to do it, or because when you think about it, the result really is worth the effort.

Do an experiment.

(Now, to decide whether having a tidy room is worth cleaning it)

Livet som en Optimistisk Realist: Jeg antar jeg er under gjennomsnittet, og blir en bedre person på grunn av det.

92 % av mennesker sier ironisk nok at de har færre fordommer enn gjennomsnittet.

90 % av studenter (i hvert fall i USA, men det gjelder nok de fleste steder) sier at de er smartere enn gjennomsnittsstudenten.

93 % av alle bilister er skråsikre på at de er flinkere til å kjøre enn de fleste andre.

(Det psykologiske navnet på dette er illusorisk overlegenhet, også kalt over gjennomsnittet-effekten)

Jeg har også trodd på disse tingene. Jeg var sikker på at jeg var verdens beste bilist til og med før jeg hadde fått lappen—jeg hadde jo spilt så mange bilspill, jeg var sikker på at jeg var smartere enn de fleste medelevene mine på skolen—jeg gjordre jo hoderegning fortere; jeg antok at jeg hadde færre fordommer enn alle andre, for mitt verdensbilde var jo nærmest sagt en modell på det idéelle verdensbildet alle andre egentlig bør dele med meg.

Nå er det annerledes.

Vel, altså. Da jeg først hørte om det her, tenkte jeg jo først, "men jeg er jo faktisk over gjennomsnittet," og så tenkte jeg at nå gjør jeg det igjen.

Alle liker å føle seg flinke. Det er som en variasjon av mestringsfølelsen. Selv har jeg lenge vært fryktelig god på å late som om jeg vet hva jeg snakker om, litt sånn som det her, bare at jeg har lært på den vanskelige måten at det ikke er alt for lett å late som om du kan mye om kvantemekanikk ovenfor spesielt ivrige fysikkstudenter. Det siste året har jeg imidlertid lært at det er viktig å ikke være best.

Altså, nå antar jeg bare at jeg er under gjennomsnittet (eller i det minste at jeg egentlig vet mindre om det jeg prater om enn det de jeg prater med gjør. If that makes sense). Det passer meg godt.

Jeg hører bedre etter. Jeg er mer inkvisitiv. Jeg lærer fryktelig mye mer.

Samtidig blir jeg for så vidt i min naivitet fort utsatt for andre som later som om de vet hva de prater om, men oftere enn ikke lærer jeg noe nytt. Enda sjeldnere enn før tenker jeg ikke at andre er dumme; de bare har vanskelig for å innrømme at de ikke vet noe.

Og det er vanskelig. Å innrømme at du ikke vet er å innrømme at du er en nybegynner. Det tvinger deg til å måtte fremstå som en som ikke er best. Men samtidig gjør det at du blir mer åpen for å lære mer gira på å se fremover og på å øve og ikke minst lære til du trygt kan si at du vet mye om noe.

Jeg ser så forferdelig mange som er så opptatte med å se bra ut at de aldri tør å ta tak i et stort prosjekt.
Jeg ser så fryktelig mange som er så redde for å ta tak i et stort prosjekt at de aldri en gang tør å begynne i det små.

Den frykten – den paralysen – kommer du ut av når du tør innrømme for deg selv at du er en nybegynner. Når du vet at du har noe igjen å lære, og når du vet at når du klarer noe nytt er det en bragd, og noe å være stolt av.

Eller kanskje enda bedre: et eksperiment. Mer om det i en senere post.