Har du ikke tid har du ikke egentlig lyst

Noe jeg hører om og om igjen er frasen "hadde jeg hatt mer tid hadde jeg gjort det mer," og hver gang må jeg holde meg fra å bryte ut og kalle vedkommende en løgnhals.

Det er veldig lite i andres liv jeg engasjerer meg aktivt for. Om folk har mildt destruktive hobbyer og gjøremål kan jeg godt si at jeg ikke synes noe om det og gjerne si jeg synes de bør slutte, men ved dagens slutt er det i alle henseende deres eget valg om det er noe de vil drive med så lenge det ikke ødelegger noe for noen andre. Akkurat den ovennevnte setningen derimot har jeg som oftest ganske mye imot.

Hvorfor akkurat det? spør du kanskje. Hvorfor ikke "joda, jeg liker å røyke litt hasj innimellom" eller "jeg liker å bruke mesteparten av pengene mine på ting jeg virkelig ikke trenger" eller "jeg bruker gjerne minst en time hver dag på å vaske hendene" eller noe tilsvarende som tydelig ikke er helt sunt? Grunnen til at akkurat denne tingen kiler meg på feil måte er imidlertid fordi den inneholder, for nesten alle, en løgn. En løgn som sitter så dypt at de fleste nekter å innrømme det til og med. Det er ikke noe som kan gjøres noe med samme hva jeg sier eller gjør, og det som plager meg er at jeg ikke kan bryte den illusjonen.

Hva bruker du dagen din på? Om du skriver en loggbok hvor du minutt for minutt skriver ned hva du bruker tiden din på, har du en time eller to hver dag du bruker på tv-titting eller veggstirring eller dataspilling eller internett-surfing? Har du også noe du "skulle ønske du hadde mer tid til?"

På tross av at nesten alle vil si at ja, jo, det er kanskje sant det er det nesten ingen som faktisk gjør noe som helst annet med en eneste av timene de plutselig oppdager at de kan bytte ut. Jeg vet dette både fordi jeg har spurt andre om det og fordi har oppdaget i hvor stor grad jeg har opplevd akkurat dette selv.

Jeg kan ikke prate for andre, men dette er min opplevelse: Da jeg var mindre måtte jeg finne noe jeg likte å gjøre - noe å fordrive tiden med. Venner, daglige oppgaver og vås tok så klart opp en del av tiden, men resten skal fylles av en hobby eller aktivitet. Dette skjer på en av to måter: Enten finner man noe man har lyst til å gjøre selv eller så kommer venner eller foreldre med forslag akkompagnert av overbevisning, følelsesmessig utpressing eller begge. Hva enn som er tilfellet ender man opp med en hobby eller to du kan bedrive tiden med. Denne hobbyen kan være en idrett; å spille et instrument, lære seg å strikke eller bygge modeller; eller samle på servietter, pogs eller pokémon-kort.

Uansett hva du ender opp med er det ikke usannsynlig at du kommer til å slutte med noen av disse ettersom du blir eldre. Noe ender du uansett opp med, og i veldig mange tilfeller finner du ikke spesielt mange nye hobbyer ettersom årene går. Til slutt ender du opp med å samle på ølbrikker bare fordi du alltid har gjort det. Kanskje du har en gitar hjemme, og du sier at å spille gitar er en av hobbyene dine om noen spør, men du plukker egentlig aldri opp gitaren din bare for å spille for din egen del. Du har et og et halvt modellfly i en hylle et sted, men du har ikke egentlig lyst til å gjøre det ferdig. Kjenner du deg igjen? I hvert fall litt vil jeg anta.

Så hva er egentlig problemet mitt med ovennevnte frase? Problemet er at de fleste som ytrer den ljuger. Ikke bare til meg, men ovenfor seg selv. Interessene dine er dømt til å endre seg over tid, så ikke gjør noe fordi du er vant med det, men gjør noe fordi du har lyst. Om du bare har lyst til å sitte på stua og stirre på tv'en, gå ut og prøv noe nytt. Ta et nybegynnerkurs i lindy hop og se om du vil lære mer. Lær deg smoke on the water på gitar og se om du har lyst til å lære deg nothing else matters. Strikk et pannebånd og se om du har lyst til å lære å strikke en vott. Plukk opp en blyant, tegn en mann du ser sitte på en benk på kjøpesenteret og se om du får lyst til å tegne noe mer. Prøv deg på klatring og finn ut om du får lyst til å utfordre deg selv for å klare en enda vanskeligere rute neste gang.

Gjør som Pippi og spør deg selv om hvordan du har det og riv deg selv i øret om du ikke har det så bra som du kan ha det. Ikke vent på at Verden skal ta tak i deg for å gi deg noe morsomt å gjøre; ta tak i Ditt Eget Liv og fyll det med noe du liker selv. Dersom du har noe du virkelig har lyst til å gjøre finner du tid til å gjøre det. Og det skjer helt av seg selv.

Og om ikke du gjør det kan det hende jeg må komme og gi deg en ørefik en gang.
Så gå og gjør noe morsomt. Det skal jeg i hvert fall.

Da var jeg tilbake

Etter en noe introspektiv periode skriver jeg ting jeg legger ut igjen.
Den siste måneden har jeg skrevet om en sak eller to i uka, men ikke lagt ut noe. Jeg har ikke følt det har vært bra nok eller at noe skulle vært annerledes. Som følge av denne tankegangen fikk jeg litt kjeft av Mia, og det med rette. Jeg skriver ikke for å skrive 'riktig' eller 'som jeg bør gjøre,' jeg skriver for min egen del, og i en viss grad i håpet om å få tilbakemeldinger så jeg kan bli flinkere, så jeg kan styrke språket og ordbruken min, så jeg kan utvikle meg videre.

Herved skal jeg legge ut mer av det jeg skriver (som jeg gjorde i går) og skrive for gøy og håpe det er noen som setter pris på det om de først finner den lille bloggen min.

Forhåpentlig en ny post i løpet av uka, men nå skal jeg ut og gå i snøen og håpe det er muligheter for snøballkasting.

Finicky Formulations and Arduous Verbiage make for increased depth or skewed understanding

I am, as most quickly find, a slight language geek. I don't know many languages, and I don't know every detail of every grammatical rule of the few languages I do know, but I often find pleasure and enjoyment in a vivacious language. Using a well defined and varied but still smoothly flowing language is like upping the contrast and resolution on a television: you see the details better and the whole picture clearer.

The apt writer can thusly form short paragraphs and passages explaining in great detail what the amateur has problems even expressing clearly. While a large vocabulary in such a way empowers writers it also automatically imbues him with a handicap. This handicap is of a dual nature.

Firstly, handling a tool as complex as language without the required aptitude and skill inevitably produces complications and an unwieldy hard to understand text. English in particular can easily feel somewhat encumbered considering the sheer number of available words as it readily assimilates and creates new niche words wherever they egress and emerge.

Secondly, any overuse of heavy language is bound to feel somewhat daunting to some readers. Just as you don't give a muscle car to someone learning to drive, you don't give someone still learning English a Terry Pratchett book to read. Sure, he writes brilliantly, but his somewhat complex verbiage does have a tendency to deter some readers. What creates a vivid, detailed world to some invariably creates a fragmented picture to those not familiar with enough of the words used.

More often than not, my love for words and language (and anachronisms in particular) drives me to write some rather heavy text and commentary. I genuinely don't want to consternate anyone, but I love to make use of the rarely visited items in my vocabulary some times.

And to everyone out there writing: take care to limit or expand your verbiage to match your readers' vocabulary. Make sure you make yourself understood while delighting your readers  in a dynamic vivacious language with an edge in your expression.

And remember: have fun writing, and it will be more fun reading.