Daglig tar vi de samme turene vi alltid har tatt, ser de samme tingene vi ser hver dag og opplever ting vi har opplevd før. Utrolig mye av det vi opplever til vanlig legger vi bare så vidt i minnet fordi det hverken føles nytt, spennende eller fargerikt. Dette gjelder så klart ikke alt, men husker du spesielt mye fra forrige gang du reiste til skole eller jobb? Hvem du så og hva du tenkte på? Svaret ditt er antakeligvis nei, men om jeg hadde spurt deg om du husker første gangen du tok en vei du ikke hadde tatt før for å møte opp på første skoledag eller første arbeidsdag er det ikke usannsynlig at du kan gjenfortelle reisen i detalj, komplett med lyder, lukter, inntrykk og tanker.
Hva om du kunne få oppleve den følelsen igjen? Få oppleve noe på nytt. Igjen sette pris på den dype blåfargen du likte så godt da du kjøpte det teppet du nå ikke unner en tanke.
Dette kan komme til å høres litt rart ut, men bli med meg i å gjøre et forsøk. Begynn med å se deg omkring. Du sitter sannsynligvis i omgivelser du kjenner godt og som du sjelden tenker videre over. I en stol du kjenner med dekorasjoner på veggene du liker nesten like godt som da du hang den opp. Reis deg opp, gå en runde i rommer du oppholder deg i og kall tingene rundt deg for noe de ikke er. Si det gjerne høyt. Kall bordet for en elefant og TV'en for strikketøy. Det kan være hva som helst, bare det er noe annet.
Dette har en underlig effekt. Plutselig ser du hvordan stoffet er vevet i sofaen din, de små ripene du har i bordplata og hvor klare farger du har på maleriet som henger på veggen. I det minste er effekten for meg som å skru opp kontrasten på synet mitt på en slik måte at alt straks er mer detaljrikt. Denne effekten varer fort i en time eller to.
Jeg måtte bare dele det. Om du opplever det annerledes er jeg virkelig interessert i å høre om det; jeg har ikke hørt om så mange andres resultater, og lurer på om du opplever samme gjenopplivingen som meg.
tirsdag 24. august 2010
søndag 22. august 2010
Beslutningsvegringens generasjon
Det er noe som har plaget meg en stund, og som kom fram i løpet av den mest mentalt produktive samtalen jeg har hatt på lenge på en scene på marinen som nattevakt på Pstereo her i Trondheim. Den siste tiden har jeg forsøkt å utforske med og eksperimentere rundt problemet, og må med fare for å høres ut som en forsker fra en lab med alt for mange skjermer i en ti år gammel film konkludere med at det er enda verre enn jeg hadde trodd.
Eksperimentet jeg kjørte var enkelt nok: spør folk om hva de synes, og se hvor mye som kreves før de har en definitiv mening.
Det jeg kom fram til gjelder spesielt i situasjoner hvor andre enn den jeg spurte var involvert og situasjoner hvor det er tydelig at andre enn vedkommende kan ha en motstridende mening. I disse sammenhengene setter mange seg automatisk på bakbeina helt til noen andre (altså undertegnede) mener noe om saken først.
Kort fortalt har utrolig store deler av min generasjon et (i mine øyne) alvorlig tilfelle av beslutningsvegring (dette tror jeg også er dels koblet med sosial status, men det tar jeg i en senere post). Se for deg følgende situasjoner og føl etter om du kjenner deg igjen:
1. Du og den/de du bor med skal lage middag, og samtalen går som følgende:
"Hva vil du ha til middag da?"
"Tjaaaaa, jeg vet ikke jeg. Hva vil du ha?"
"Neeeei," *ser fraværende i kjøleskapet etter noe å begynne på* "noe med poteter kanskje?"
"Ja, om det er det du vil ha er det greit for meg."
"Hmm, hva skal vi ha til da?"
2. Med spotify klar:
"Hva skal jeg sette på?"
"Nei, jeg hører på alt jeg. Bare sett på noe du."
"Ja, men nå spurte jeg jo deg."
"Pfffffffff, kanskjeee... nei, jeg vet ikke jeg, hva heter den blomsten du har i vinduskarmen igjen?"
3. Du går inn i butikken og skal bestemme deg for middag. Du vet ikke helt hva du vil ha, så du vandrer rundt og ser om det er noe du kanskje trenger. Det kan være du stopper foran en hylle her og der og ser om det er noe du har lyst på, men du kommer ikke helt fram til noe. Etter mye mmmmmmh'ing og aaaaneeeeeeei'ing ender du opp med å kjøpe en frossenpizza eller kanskje noe fra fjorland, "for det er så greit og praktisk," og kanskje en sjokolade for å ha noe å kose deg med.
4. Du har sagt at du vil reise et sted i ferien, men så fremt ingen andre enten foreslår et reisemål eller pusher deg til det ender du opp med å hverken bestemme deg for dato eller reisemål og dermed ikke reise noe sted.
Det siste alternativet her, om enn noe nedslående, treffer kanskje spikeren på hodet mer enn noen av de andre eksemplene, men jeg har selv opplevd alle disse scenariene, og vet at de kan være ukomfortable og at de fort blir til en bakvendt mexican standoff hvor én ender opp med å manne seg opp (ja, eller kvinne seg opp da, så likestillingsfanatikerene også blir tilfredsstilt her), og i et plutselig blaff av beslutningsdyktighet og meningsytring foreslå en tilnærmet komplett middag (gitt tilfelle 1 ovenfor). De resterende gruppemedlemmene kaster seg straks på redningen ut av situasjonen og foreslår hurtig mulig manglende tilbehør så avgjørelsen kan bli endelig.
Det er kanskje ingen som har spesielt høy puls etterpå, men du kan si ganske sikkert at alle puster lettet ut. Blikk flakker straks mindre, skuldre senkes og dagsordenen er igjen på rett kjøl.
For øyeblikket føler jeg at jeg er på vei ut av dette adferdsmønsteret, og jeg er glad for å bo med to beslutningsdyktige mennesker som både tør si ifra om hva de vil og som forteller meg det om jeg gjør noe dumt.
Om dette er noe som gjelder deg eller ikke vil jeg gjerne stå fram og påstå at det er den største gjeldende landeplagen i dag (kanskje rett etter særskriving, men det immobiliserer ikke befolkningen på samme måte som beslutningsvegring gjør. Og for den saks skyld føler jeg meg som tilnærmet den eneste som bryr meg).
Tør å ta en avgjørelse. Om ikke annet kan du begynne i det små og foreslå en middag for noen. Og da mener jeg ikke at du bare skal foreslå kylling. Foreslå en bestemt kyllingrett. med tilbehør, hvilke krydder du skal bruke og hva dere skal drikke til. Om du ikke klarer bestemme deg selv, kan du prøve følgende: Kjøtt, kylling eller fisk? Ris, pasta eller poteter? Velg krydderier. Velg tilbehør. Gratulerer, du har valgt hva du har lyst på til middag.
Bestem deg for å bestemme deg. Ikke gli inn i hverdagsapatien så mange synker ned i fordi de nekter å en gang ta stilling til hva de selv har lyst til.
Eksperimentet jeg kjørte var enkelt nok: spør folk om hva de synes, og se hvor mye som kreves før de har en definitiv mening.
Det jeg kom fram til gjelder spesielt i situasjoner hvor andre enn den jeg spurte var involvert og situasjoner hvor det er tydelig at andre enn vedkommende kan ha en motstridende mening. I disse sammenhengene setter mange seg automatisk på bakbeina helt til noen andre (altså undertegnede) mener noe om saken først.
Kort fortalt har utrolig store deler av min generasjon et (i mine øyne) alvorlig tilfelle av beslutningsvegring (dette tror jeg også er dels koblet med sosial status, men det tar jeg i en senere post). Se for deg følgende situasjoner og føl etter om du kjenner deg igjen:
1. Du og den/de du bor med skal lage middag, og samtalen går som følgende:
"Hva vil du ha til middag da?"
"Tjaaaaa, jeg vet ikke jeg. Hva vil du ha?"
"Neeeei," *ser fraværende i kjøleskapet etter noe å begynne på* "noe med poteter kanskje?"
"Ja, om det er det du vil ha er det greit for meg."
"Hmm, hva skal vi ha til da?"
2. Med spotify klar:
"Hva skal jeg sette på?"
"Nei, jeg hører på alt jeg. Bare sett på noe du."
"Ja, men nå spurte jeg jo deg."
"Pfffffffff, kanskjeee... nei, jeg vet ikke jeg, hva heter den blomsten du har i vinduskarmen igjen?"
3. Du går inn i butikken og skal bestemme deg for middag. Du vet ikke helt hva du vil ha, så du vandrer rundt og ser om det er noe du kanskje trenger. Det kan være du stopper foran en hylle her og der og ser om det er noe du har lyst på, men du kommer ikke helt fram til noe. Etter mye mmmmmmh'ing og aaaaneeeeeeei'ing ender du opp med å kjøpe en frossenpizza eller kanskje noe fra fjorland, "for det er så greit og praktisk," og kanskje en sjokolade for å ha noe å kose deg med.
4. Du har sagt at du vil reise et sted i ferien, men så fremt ingen andre enten foreslår et reisemål eller pusher deg til det ender du opp med å hverken bestemme deg for dato eller reisemål og dermed ikke reise noe sted.
Det siste alternativet her, om enn noe nedslående, treffer kanskje spikeren på hodet mer enn noen av de andre eksemplene, men jeg har selv opplevd alle disse scenariene, og vet at de kan være ukomfortable og at de fort blir til en bakvendt mexican standoff hvor én ender opp med å manne seg opp (ja, eller kvinne seg opp da, så likestillingsfanatikerene også blir tilfredsstilt her), og i et plutselig blaff av beslutningsdyktighet og meningsytring foreslå en tilnærmet komplett middag (gitt tilfelle 1 ovenfor). De resterende gruppemedlemmene kaster seg straks på redningen ut av situasjonen og foreslår hurtig mulig manglende tilbehør så avgjørelsen kan bli endelig.
Det er kanskje ingen som har spesielt høy puls etterpå, men du kan si ganske sikkert at alle puster lettet ut. Blikk flakker straks mindre, skuldre senkes og dagsordenen er igjen på rett kjøl.
For øyeblikket føler jeg at jeg er på vei ut av dette adferdsmønsteret, og jeg er glad for å bo med to beslutningsdyktige mennesker som både tør si ifra om hva de vil og som forteller meg det om jeg gjør noe dumt.
Om dette er noe som gjelder deg eller ikke vil jeg gjerne stå fram og påstå at det er den største gjeldende landeplagen i dag (kanskje rett etter særskriving, men det immobiliserer ikke befolkningen på samme måte som beslutningsvegring gjør. Og for den saks skyld føler jeg meg som tilnærmet den eneste som bryr meg).
Tør å ta en avgjørelse. Om ikke annet kan du begynne i det små og foreslå en middag for noen. Og da mener jeg ikke at du bare skal foreslå kylling. Foreslå en bestemt kyllingrett. med tilbehør, hvilke krydder du skal bruke og hva dere skal drikke til. Om du ikke klarer bestemme deg selv, kan du prøve følgende: Kjøtt, kylling eller fisk? Ris, pasta eller poteter? Velg krydderier. Velg tilbehør. Gratulerer, du har valgt hva du har lyst på til middag.
Bestem deg for å bestemme deg. Ikke gli inn i hverdagsapatien så mange synker ned i fordi de nekter å en gang ta stilling til hva de selv har lyst til.
fredag 6. august 2010
I love admitting I was wrong
What!? you might ask in disbelief; and I would understand the reaction. Particularly if you know me, you may consider that you rarely find me admitting to being wrong in mostly any case. This is because I in fact really hate being wrong. Particularly when I can clearly be proven wrong, and especially if I have previously presented the misinformation as fact to someone else.
However, when I feel that I am able to admit openly that I am wrong, I feel that much lighter at the prospect of doing so. However counter-intuitive this sounds, it really makes sense to me. If I feel that I can freely admit to having been wrong, I know I must have learned something.
Maybe I have a better answer, a clearer definition or a more coherent explanation. In any case, I feel confident that I have emerged from a mistake with something better. Some may call it the engineering way of doing things: if you know you are wrong, you can attempt to find a better answer.
If I ever present you with misinformation and falsities (wow, I never before discovered what an ugly word that is, but ew! (and that was today's biased burst of lingual aesthetics. Tomorrow: moist)), please tell me. I will most probably loathe the moment of impartation, but love the ensuing sense of bodhi (pardon the hyperbole).
This is a phenomenon which motivates me not only to learn, but to be honest with others and try to arrive at an answer if I find myself disagreeing with someone, 'cause most of the times that happens, at least one of us is wrong.
And don't you just hate being wrong?
(NB: That doesn't mean that I erupt in a tirade of discouraging jibber-jabber if I believe someone is wrong or that I ever argue merely for the sake of proving myself right. Just that I love knowing things, strive to do so and try to help others who want the same. I do, however, really love being the guy who knows stuff. It is a genuine high it is hard to get without the cocky- or bastard-stamp, but I try. Somewhat.)
However, when I feel that I am able to admit openly that I am wrong, I feel that much lighter at the prospect of doing so. However counter-intuitive this sounds, it really makes sense to me. If I feel that I can freely admit to having been wrong, I know I must have learned something.
Maybe I have a better answer, a clearer definition or a more coherent explanation. In any case, I feel confident that I have emerged from a mistake with something better. Some may call it the engineering way of doing things: if you know you are wrong, you can attempt to find a better answer.
If I ever present you with misinformation and falsities (wow, I never before discovered what an ugly word that is, but ew! (and that was today's biased burst of lingual aesthetics. Tomorrow: moist)), please tell me. I will most probably loathe the moment of impartation, but love the ensuing sense of bodhi (pardon the hyperbole).
This is a phenomenon which motivates me not only to learn, but to be honest with others and try to arrive at an answer if I find myself disagreeing with someone, 'cause most of the times that happens, at least one of us is wrong.
And don't you just hate being wrong?
(NB: That doesn't mean that I erupt in a tirade of discouraging jibber-jabber if I believe someone is wrong or that I ever argue merely for the sake of proving myself right. Just that I love knowing things, strive to do so and try to help others who want the same. I do, however, really love being the guy who knows stuff. It is a genuine high it is hard to get without the cocky- or bastard-stamp, but I try. Somewhat.)
torsdag 5. august 2010
You are awesome
This post didn't turn out quite the way I imagined, and I ended up not really liking it that much, but i sort of enjoyed the bit after the double line change quite a bit down the page, and also, the links I included might mildly pique your curiosity.
Once again, I have a million things on my mind and want to express them all at once, but I will attempt to sensor myself sufficiently so that something digestible will emerge eventually.
At so many nooks and crannies of the internet—and in discovered moments of real life—I find gems, marvels, wonders, art, imagination and epiphanies deciphered and dissected or encrypted and convoluted, easily accessible or well hidden, that I wish were my own. Ofttimes, I wish that I was the one to first utter a marvelous phrase I end up quoting or the one to write that melody that sticks to your mind in a good way. More than once, I've found myself wanting to reiterate an idea as my own just because I find it so brilliant. All the time, people do wonderful things, and I love to discover just how amazing and fascinating these things are.
Some times, these things come from people who have made something amazing before, but -way- more often than not, it is someones' 15 minutes of fame; or as it may be on the internet, their 5 minutes of infamy. It is this amazing feat, idea or creation which could have taken anything from hours upon hours of practice, work and skill to a cool idea and enough knowledge to make something out of it. It can be dead serious or extremely silly, a short flash or a pending trend.
A moment of inspiration that awes or amazes, and probably the only exposure you will ever have to something this person has made. Everyone who tries will probably make something incredible, and even if you haven't made a grand breakthrough yet, you still have the chance to make something that flabbergasts, stupefies or perplexes someone. You can make something that wows the horde or the eccentric with the crisp humor.
Some times, the creativity or skill of others may feel daunting in the prospect of great ambition, but stick with it. The guy at the top of your class may be better than you at literary discourse or complex functions, but in a stand-up competition or a harp contest you may as well be the one decimating his hopes of even competing against you.
No one is good at everything, but everyone is good at something.
Develop your strengths and strengthen your weaknesses. Assume the best intentions and smile to the apparently cruel world, because if you really want to, you can become the one of the best at something.
Ok, damned that was messy. If you even cared to read this far through my prolix tendencies, here are some things I'm good at: (Make sure that you both know and remember to tell yourself that you are good at something too)
I am reasonably good at sports (particularly squash). I excel at understanding numbers, logical systems and patterns. I am, due to my excessive expenditure of time in the area, rather better than the average gamer at video games (though I am absolute rubbish at strategy games in spite of a love for the genre). I have an ability to find humor, amusement and things that make me smile in most any situation, and I am insanely good at withstanding any attack intended to annoy or anger to the perturbance, vexation and discontent of five-year-olds everywhere I go.
Remember: if you just look, you'll see that you are smart, awesome, incredible, funny and cool, and I would most likely want to be your friend (unless I already am – in which case I probably think you are awesome and should tell you more often. Tell me off if I don't tell you the next time I see you).
Once again, I have a million things on my mind and want to express them all at once, but I will attempt to sensor myself sufficiently so that something digestible will emerge eventually.
At so many nooks and crannies of the internet—and in discovered moments of real life—I find gems, marvels, wonders, art, imagination and epiphanies deciphered and dissected or encrypted and convoluted, easily accessible or well hidden, that I wish were my own. Ofttimes, I wish that I was the one to first utter a marvelous phrase I end up quoting or the one to write that melody that sticks to your mind in a good way. More than once, I've found myself wanting to reiterate an idea as my own just because I find it so brilliant. All the time, people do wonderful things, and I love to discover just how amazing and fascinating these things are.
Some times, these things come from people who have made something amazing before, but -way- more often than not, it is someones' 15 minutes of fame; or as it may be on the internet, their 5 minutes of infamy. It is this amazing feat, idea or creation which could have taken anything from hours upon hours of practice, work and skill to a cool idea and enough knowledge to make something out of it. It can be dead serious or extremely silly, a short flash or a pending trend.
A moment of inspiration that awes or amazes, and probably the only exposure you will ever have to something this person has made. Everyone who tries will probably make something incredible, and even if you haven't made a grand breakthrough yet, you still have the chance to make something that flabbergasts, stupefies or perplexes someone. You can make something that wows the horde or the eccentric with the crisp humor.
Some times, the creativity or skill of others may feel daunting in the prospect of great ambition, but stick with it. The guy at the top of your class may be better than you at literary discourse or complex functions, but in a stand-up competition or a harp contest you may as well be the one decimating his hopes of even competing against you.
No one is good at everything, but everyone is good at something.
Develop your strengths and strengthen your weaknesses. Assume the best intentions and smile to the apparently cruel world, because if you really want to, you can become the one of the best at something.
Ok, damned that was messy. If you even cared to read this far through my prolix tendencies, here are some things I'm good at: (Make sure that you both know and remember to tell yourself that you are good at something too)
I am reasonably good at sports (particularly squash). I excel at understanding numbers, logical systems and patterns. I am, due to my excessive expenditure of time in the area, rather better than the average gamer at video games (though I am absolute rubbish at strategy games in spite of a love for the genre). I have an ability to find humor, amusement and things that make me smile in most any situation, and I am insanely good at withstanding any attack intended to annoy or anger to the perturbance, vexation and discontent of five-year-olds everywhere I go.
Remember: if you just look, you'll see that you are smart, awesome, incredible, funny and cool, and I would most likely want to be your friend (unless I already am – in which case I probably think you are awesome and should tell you more often. Tell me off if I don't tell you the next time I see you).
Abonner på:
Innlegg (Atom)