The vast gap between venting and admittance, and the mere sliver of understanding that separates them

I recently read this, and while I thoroughly enjoyed the read, I was also struck almost as much by one
little detail as I was by the entirety of the article:

The sentence "venting is good for you."

Venting your anger, venting your frustration, venting your annoyance and whatever it may be is almost unanimously hailed as something positive in our society as a whole. And why shouldn't it? Admitting something you've been carrying around with you -- pent up feelings, anger, frustration, sorrow, and negative feelings in general -- is generally lauded as a wholly positive thing by therapists everywhere. In fact,
I've even heard therapists called this process venting themselves, that is the extent to which this concept has spread; but how none of these people -- all these well-educated, smart, learned people -- don't see anything wrong with it even though there is.

There is certainly something to be said for venting. It *does* some times aid people in admitting things they otherwise wouldn't, it *does* make people feel better afterwards, and it *does* have the potential to change people's mindset as a result of it. However, these are also the same exact things that make venting a problem:

Imagine you're having a bad day. The world is against you, all your co-workers or fellow students are being complete idiots, and everyone should certainly be seeing that they are wrong and you are right. Although you usually don't do anything of the sort, you go all out and vent. You punch the couch, some pillows and the wall; you mutter a bit about how and why everyone else is wrong and you're right; you swear, even if you usually never would; hell, you even scream at the top of your lungs for a bit before you slump down
into the couch you just punched. And then you feel a bit better than you did before? You feel more certain than ever that you're right and they're wrong. You might feel a bit hollow, but at least you feel different, and that's good, right?

Something is wrong with this picture. Ask any behaviourist, and they would tell you that this scenario reinforces the use of anger, and to some degree even the use of violence to solve problems. Now, I'm not saying that venting makes everyone likely to punch someone they don't agree with in the gut, but it certainly makes the road to anger shorter. It becomes a simple tool you can use to get a reaction much like pepper spray has become the first tool many police officers in the US reach for in the face of resistance. Moreover, this process often reinforces only your own view of discussion, only lessening the potential for agreement in any future arguments with your counterparts.

Telling someone in need of perspective that venting is good is like telling an introvert that they should cross their arms and shut themselves in because it makes them feel better there and then, rather than encouraging them to face their problem head on and go through a process of opening up to others. This option might be more uncomfortable, but most everyone would agree that it is the option which yields the best results.

Maybe we should all take a lesson from parents in this case: when you see a friend, co-worker, family member or other fellow human being going through a rough patch or sitting down on their hind legs, encourage them to go out and play. If only more people associated  self-evaluation and challenging their own world views with positive experiences, the world would most certainly be a more tolerant, peaceful place to reside.

Now go out to play and spread some tolerance.

Om lederskap, å være seg selv, og å ta på seg riktig hatt.

Her om dagen ble jeg spurt om hvilke egenskaper jeg har som leder. Hva gjør meg til en sterk leder? Hvilke svakheter har jeg i en lederstilling? Hva er det som gjør at noen bør velge nettopp meg som leder for noe som helst?

Jeg satt i et lite rom i andre etasje på stripa med nåværende ISFiT-president Kaja, tidligere infosjef Eivind og en referent jeg ikke tidligere har møtt foran meg og gjør mitt beste for å gjøre et inntrykk som overbeviser disse om at jeg vil bli en god infosjef for ISFiT 2013. Småkaker, te og kaffe står fremme på bordet, men jeg er litt for spent, litt for konsentrert og litt for gira til å i det hele tatt legge merke til det før intervjuet er over. Her og nå er det bare intervjuet som opptar korttidsminnet.

Snakk tydelig, minner jeg meg selv på. Hold øyekontakt med dem alle tre. Smil og vis dem engasjementet du vet du har. Ikke bruk for mange fyllord, men si det du mener. Vær deg selv.


Etter tre svært korte kvarter forlater jeg rommet og føler jeg har sagt det jeg skulle si. Jeg tenker på hva jeg har sagt og om jeg er enig med meg selv, og finner snart ut at det ikke er tilfellet. Å være seg selv handler jo ikke om å alltid være den samme. Du forteller ikke bestemoren din det du forteller bestevennen din, og du sier ikke det samme i et intervju som du ville sagt på en fest. Så jeg spør meg selv igjen: Hvilke egenskaper har jeg som leder?

"Jeg er en sterk leder fordi jeg sprer entusiasme og glede," hadde jeg svart. "Jeg gjør at andre brenner for og tror på det vi jobber mot."

Uten at jeg forventet det hørte jeg også meg selv si at "jeg har en svakhet som leder i at jeg vanligvis ser mot andre for at de skal godkjenne mine valg, meninger og avgjørelser." I det jeg ser tilbake på det oppdager jeg at jeg er helt enig med meg selv og rynker litt på brynet. Jeg spør meg selv et par ganger om hva en leder er, og kommer frem til at jeg ikke visste det tidligere. En leder er en person mengden følger, ville mange sagt, men jeg hører meg selv tenke at dette ikke er tilfellet.

En leder er en person mange andre vil følge. En person som går sin egen vei og følger sine egne visjoner og ikke engang ser seg tilbake for å se etter om folk følger ham. Kvalitetene som skaper en god leder er ikke det som gjør at mange følger ham, men det som gjør at han kan klare seg uten etterfølgere. En god leder har ikke først og fremst karisma. En leder har først og fremst mot, utholdenhet, tålmodighet, humor, fleksibilitet og besluttsomhet. En god leder er resurssterk og fyndig, har en sterk virkelighetssans og evnen til å holde hodet kaldt selv om ting går den veien høna sparker.

Og om du har disse egenskapene og et mål du jobber mot til gangs, da vil folk følge deg. Problemet mitt da jeg svarte på spørsmålet var at jeg ikke ennå hadde tatt på meg lederhatten.

Kanskje det var hele poenget med spørsmålet i utgangspunktet. "Ta på deg lederhatten," sa de, "og fortell oss hvem du er nå." For vi tar alltid på oss hatter etter situasjonen. Og nå har jeg for første gang virkelig begynt å definere min egen lederhatt.

Hvordan se verden

Noen fremstår som naturlige ledere, intuitive verdensvitere og forståelsesfulle forbilder. Når jeg titulerer denne teksten Hvordan se verden er ikke det for å fortelle deg hva du skal eller ikke skal gjøre, men for å oppfordre til å utforske verden fra nye kanter.

Jeg skal potensielt skrive en serie små tekster om hvordan frontfigurer, ledere og minneverdige personligheter skiller seg fra andre. Det fascinerer meg at man kan være både kunnskapsrik og finurlig uten å være vis; at man kan være lur, kunstnerisk og fargerik uten å være kreativ; at man kan være både vis og kreativ uten å være hverken karismatisk eller inspirerende; og at noen kan være alle disse, men fortsatt ha større problemer enn naboen med å holde i gang en samtale.

Mye av det som skiller den karismatiske fra den brautende, den vise fra den smarte og den med store mål, planer og drømmer fra den med store ord ligger i hvordan disse ser verden. Det er dette jeg har lyst til å disseminere og forstå, og jeg vil gjerne begynne med evnen til å se forbi ens eget verdensbilde.