The vast gap between venting and admittance, and the mere sliver of understanding that separates them

I recently read this, and while I thoroughly enjoyed the read, I was also struck almost as much by one
little detail as I was by the entirety of the article:

The sentence "venting is good for you."

Venting your anger, venting your frustration, venting your annoyance and whatever it may be is almost unanimously hailed as something positive in our society as a whole. And why shouldn't it? Admitting something you've been carrying around with you -- pent up feelings, anger, frustration, sorrow, and negative feelings in general -- is generally lauded as a wholly positive thing by therapists everywhere. In fact,
I've even heard therapists called this process venting themselves, that is the extent to which this concept has spread; but how none of these people -- all these well-educated, smart, learned people -- don't see anything wrong with it even though there is.

There is certainly something to be said for venting. It *does* some times aid people in admitting things they otherwise wouldn't, it *does* make people feel better afterwards, and it *does* have the potential to change people's mindset as a result of it. However, these are also the same exact things that make venting a problem:

Imagine you're having a bad day. The world is against you, all your co-workers or fellow students are being complete idiots, and everyone should certainly be seeing that they are wrong and you are right. Although you usually don't do anything of the sort, you go all out and vent. You punch the couch, some pillows and the wall; you mutter a bit about how and why everyone else is wrong and you're right; you swear, even if you usually never would; hell, you even scream at the top of your lungs for a bit before you slump down
into the couch you just punched. And then you feel a bit better than you did before? You feel more certain than ever that you're right and they're wrong. You might feel a bit hollow, but at least you feel different, and that's good, right?

Something is wrong with this picture. Ask any behaviourist, and they would tell you that this scenario reinforces the use of anger, and to some degree even the use of violence to solve problems. Now, I'm not saying that venting makes everyone likely to punch someone they don't agree with in the gut, but it certainly makes the road to anger shorter. It becomes a simple tool you can use to get a reaction much like pepper spray has become the first tool many police officers in the US reach for in the face of resistance. Moreover, this process often reinforces only your own view of discussion, only lessening the potential for agreement in any future arguments with your counterparts.

Telling someone in need of perspective that venting is good is like telling an introvert that they should cross their arms and shut themselves in because it makes them feel better there and then, rather than encouraging them to face their problem head on and go through a process of opening up to others. This option might be more uncomfortable, but most everyone would agree that it is the option which yields the best results.

Maybe we should all take a lesson from parents in this case: when you see a friend, co-worker, family member or other fellow human being going through a rough patch or sitting down on their hind legs, encourage them to go out and play. If only more people associated  self-evaluation and challenging their own world views with positive experiences, the world would most certainly be a more tolerant, peaceful place to reside.

Now go out to play and spread some tolerance.

Om lederskap, å være seg selv, og å ta på seg riktig hatt.

Her om dagen ble jeg spurt om hvilke egenskaper jeg har som leder. Hva gjør meg til en sterk leder? Hvilke svakheter har jeg i en lederstilling? Hva er det som gjør at noen bør velge nettopp meg som leder for noe som helst?

Jeg satt i et lite rom i andre etasje på stripa med nåværende ISFiT-president Kaja, tidligere infosjef Eivind og en referent jeg ikke tidligere har møtt foran meg og gjør mitt beste for å gjøre et inntrykk som overbeviser disse om at jeg vil bli en god infosjef for ISFiT 2013. Småkaker, te og kaffe står fremme på bordet, men jeg er litt for spent, litt for konsentrert og litt for gira til å i det hele tatt legge merke til det før intervjuet er over. Her og nå er det bare intervjuet som opptar korttidsminnet.

Snakk tydelig, minner jeg meg selv på. Hold øyekontakt med dem alle tre. Smil og vis dem engasjementet du vet du har. Ikke bruk for mange fyllord, men si det du mener. Vær deg selv.


Etter tre svært korte kvarter forlater jeg rommet og føler jeg har sagt det jeg skulle si. Jeg tenker på hva jeg har sagt og om jeg er enig med meg selv, og finner snart ut at det ikke er tilfellet. Å være seg selv handler jo ikke om å alltid være den samme. Du forteller ikke bestemoren din det du forteller bestevennen din, og du sier ikke det samme i et intervju som du ville sagt på en fest. Så jeg spør meg selv igjen: Hvilke egenskaper har jeg som leder?

"Jeg er en sterk leder fordi jeg sprer entusiasme og glede," hadde jeg svart. "Jeg gjør at andre brenner for og tror på det vi jobber mot."

Uten at jeg forventet det hørte jeg også meg selv si at "jeg har en svakhet som leder i at jeg vanligvis ser mot andre for at de skal godkjenne mine valg, meninger og avgjørelser." I det jeg ser tilbake på det oppdager jeg at jeg er helt enig med meg selv og rynker litt på brynet. Jeg spør meg selv et par ganger om hva en leder er, og kommer frem til at jeg ikke visste det tidligere. En leder er en person mengden følger, ville mange sagt, men jeg hører meg selv tenke at dette ikke er tilfellet.

En leder er en person mange andre vil følge. En person som går sin egen vei og følger sine egne visjoner og ikke engang ser seg tilbake for å se etter om folk følger ham. Kvalitetene som skaper en god leder er ikke det som gjør at mange følger ham, men det som gjør at han kan klare seg uten etterfølgere. En god leder har ikke først og fremst karisma. En leder har først og fremst mot, utholdenhet, tålmodighet, humor, fleksibilitet og besluttsomhet. En god leder er resurssterk og fyndig, har en sterk virkelighetssans og evnen til å holde hodet kaldt selv om ting går den veien høna sparker.

Og om du har disse egenskapene og et mål du jobber mot til gangs, da vil folk følge deg. Problemet mitt da jeg svarte på spørsmålet var at jeg ikke ennå hadde tatt på meg lederhatten.

Kanskje det var hele poenget med spørsmålet i utgangspunktet. "Ta på deg lederhatten," sa de, "og fortell oss hvem du er nå." For vi tar alltid på oss hatter etter situasjonen. Og nå har jeg for første gang virkelig begynt å definere min egen lederhatt.

Hvordan se verden

Noen fremstår som naturlige ledere, intuitive verdensvitere og forståelsesfulle forbilder. Når jeg titulerer denne teksten Hvordan se verden er ikke det for å fortelle deg hva du skal eller ikke skal gjøre, men for å oppfordre til å utforske verden fra nye kanter.

Jeg skal potensielt skrive en serie små tekster om hvordan frontfigurer, ledere og minneverdige personligheter skiller seg fra andre. Det fascinerer meg at man kan være både kunnskapsrik og finurlig uten å være vis; at man kan være lur, kunstnerisk og fargerik uten å være kreativ; at man kan være både vis og kreativ uten å være hverken karismatisk eller inspirerende; og at noen kan være alle disse, men fortsatt ha større problemer enn naboen med å holde i gang en samtale.

Mye av det som skiller den karismatiske fra den brautende, den vise fra den smarte og den med store mål, planer og drømmer fra den med store ord ligger i hvordan disse ser verden. Det er dette jeg har lyst til å disseminere og forstå, og jeg vil gjerne begynne med evnen til å se forbi ens eget verdensbilde.

Limited

I have not posted in a while because most all of my time has been spent writing for ISFiT. Today was my first day without any plans in more than a month and it felt good to do less than usual. I am back however, and will probably write just about every week in the next few weeks.

This is a collection of the words I have refrained from using in censoring myself to keep my articles for ISFiT mostly comprehensible and easy to read; I just had to write them down somewhere. The list is not complete, but certainly includes some of my potential finicky vocabulary and quirky verbiage.

English words:
Unkempt, canoodling, utilitarianistic, demotion, diatribe, ski-enabled exploits, nexus, locale, surly, brummagem, disparaging, baleful, ostentatious, socialites, edacious, pandered

Norske ord:
Pandikulerer, andektig, paradigmeskiftet, ambivalent, fånyttes, ublu, fraternisere, omniscient, åtgaum, disseminert, tentativt

Your brain is a Liar

Unless you subscribe to the the diallelus or some equivalent, you will almost certainly always believe yourself more right, more knowledgeable and more understanding than you actually are. It's not a bad thing. In fact, if anything, it helps keep you sane and (preferably) reasonably confident). That, and it's just how your brain is hardwired.

And one of the few things we do know for certain about the brain is that it is insanely difficult to defragment into its functional parts and to see how they each work. We can't see how anything works before a part 'breaks' and some mental function shuts down along with it. Only in 1954 did we find out what the hippocampus does as it was removed in an attempt to reduce the effects of epilepsy (the man lost any and all ability of storing new memories; in the surgeon's defence, he was cured of epilepsy).

One of the reasons why the brain is so difficut to comprehend is due to its complex interaction with itself. To retain information is has to periodically update itself, somewhat like the working memory of a computer, and in this process the updated memory is invariably changed.

Immediately after the explosion of the Challenger shuttle in 1986, the psychologist Ulric Neisser asked 106 students to describe in writing what happened while they heard about the incident. Two and a half years later, the same students were assembled and asked to answer the same questions in writing. When compared, they didn't match. People had changed facts about where they were, who they were with, what they felt and what they thought. When confronted with the original essays, people were so attached to their new memories they had trouble believing their old ones. In fact, most of the students refused to revise their memories to match the originals written at the time it happened. What struck Burton the most was the response of one student: "That's my handwriting, but that's not what happened."

When you think back and recall a memory, that same memory is reinforced and subsequently altered by your immediate perception, reaction and understanding of that same memory. In particular while recounting a memory out loud, it is overwritten by your memory of saying the words and declaring your actions (called verbal overshadowing if you want the fancy wording for it). Even when someone else talks about an event in your life, your memory of it is changed.

When I was five, my dad once coaxed me into tasting a tomato with a bit of salt on it. It was the most horrid thing I had ever tasted and as I remember it, I spent five minutes merely washing the taste out of my mouth. While my dad has also recalled the event at a later occasion, he remembers it with a lot less drama then I did. Only 11 years later did I dare try taste tomatoes again, and while it taste was the same as I remembered, it tasted, to my surprise, not bad.

The weird part is that I much more vividly remember the scene as I came barefoot down the stairs in my stripy pajamas when I was five.

This is because you are only left with an impression of what happened rather than the event itself. In fact, if you were to close your eyes and recall this text, you'd probably find upon re-reading it that you probably did not remember all the things mentioned in it and their order, and you certainly didn't remember the exact wording.

Considering this, I find myself rather ambivalent to the fact that I will never again be able to get into the mindset I have now as I will certainly and inevitably change as time passes. While I antipathize my inability to be who I am now at a later occasion, I relish the in the thought that as a lot of emotional memories dim somewhat over time, any memory of a bad experience can, indeed, be changed for the better. As well, the emotional and physical rush of affection, love and physical contact can be renewed and reexperienced with the same invigorating surge you had the first time (although, of course, your first kiss and the like will still probably have a larger emotional impact).

Yet, in spite of knowing this, you are always left with a  feeling. A certainty that you are right and that you know what is fiction and what is fact. This is your brain saving you from uncertainty and helping you make decisions. I might write about impulse and decision-making some time later. Enjoy it. It is a feeling separating you from insanity and passivity.

Now venture forth with your new certainty of uncertainty and recount this article as it isn't.

Nyttårsforsettets forbannelse.

Nyttårsforsettet bør ulovliggjøres.

Jeg har lovet meg selv å aldri ha et nyttårsforsett med noe annet mål enn å gjøre narr av nyttårsforsettet. Om jeg har det har du herved lov til å gi meg en reell ørefik for det.
Nyttårsforsettet er nemlig ikke bare tilnærmet umulig å holde, men det gjør det vanskeligere å følge ditt eget forsett senere om du ikke holder det.

Min far har tidligere sagt til meg at problemet ikke er å slutte å røyke; det er å ikke begynne igjen. Han har sluttet å telle, men er i dag, endelig, røykfri etter å ha sluttet ca ørten ganger.

Her er en av farene: Om du har gjort noe én gang er det såpass mye lettere å komme seg forbi mentale sperrer og usikkerheter for å gjøre det igjen. Dette gjelder stort sett alt, om det så er å ta seg en røyk, ta bussen alene, si hei til noen du ikke kjenner, ha sex, smake på ukjent mat, besøke en nudiststrand, spise is i stedet for å trene eller gjøre noe fjollete og spontant i offentlighet. Alt er lettere gang nummer to, spesielt om det gav deg en positiv opplevelse.

Røykeslutt er erkeeksempelet, og å begynne å røyke igjen gir deg definitivt en god følelse. I det minste rent fysisk, og nettopp derfor er det så lett å gjøre igjen. Og igjen.

Dette er imidlertid sant for alle forsetter, løfter, forestillinger, forsøk, opplevelser og hendelser. Det som mer enn noe annet gjør nyttårsforsettet spesielt uhumsk er at det ikke er din idé. Som oftest er det er ikke du som tenker at du har lyst til å begynne å trene, det er bare at det er nyttår og da er det jo kjekt med noen sånne forsetter så du kan si til deg selv at du i hvert fall har prøvd. Etter dette går hver tredje nordmann inn i det nye året med nye løfter de ikke selv har tro på. At andre du kjenner også bryter sine forsetter hjelper ikke akkurat på motivasjonen det heller, og dermed bryter rundt fire av fem nyttårsforsettene sine slik at hurmulheiet og spetakkelet kan gjentas ved neste årsskifte.

Poenget mitt her er altså ikke at du ikke skal ha forsetter og mål, men at du skal bestemme deg for å forbedre livet ditt selv. Helsen, levesettet og holdningene dine blir kun bedre om du selv vil det.


Språkådets ordbok sier:

ARTIKKEL FRA BOKMÅLSORDBOKA (offisiell rettskriving)
forsett	forsett n3 (etter lty) hensikt, formål, intensjon, plan fullføre f-et sitt / ordtak:veien til helvete er brulagt med gode f-er / jur.: handle med f- med klar hensikt og med bevissthet om følgene

Sånn. Nå kan du tenke deg om og se om du faktisk har noen forsetter.