Feeling only slightly belated by my internal quarrel between a stubborn mindset and a constant stream of thoughts wishing to be condensed into ideas, I have finally come to terms with that I shall have to have my own weblog (or "blog" as I hear the youngsters call it nowadays). It is going to be filled with the hopefully not too incoherent ramblings of a recovering pedant with an overdeveloped love for strange words and expressions, an interest in just about everything, a lack of the concept of time, and a fascination for people.
I will probably write this blog in both English and Norwegian, depending on my mood and which funny words and expressions I have heard lately and am anxious to use.
The decision to get a blog was made on the plane between Paris and Singapore a month ago, where I in the lack of a computer wrote my first entry on paper to transcribe it to my blog as I got home.
Now, home and comfy, I figured I'd get to it, so here goes:
Jeg sitter på et fly.
Jeg sitter på et fly på vei til Singapore og hører på Vangelis.
Jeg sitter på et fly på vei til Singapore og er sikkert den eneste som hører på Vangelis. Jeg har fungert som hodepute for jenta ved siden av meg i fem min uten å tenke noe videre over det før hun våknet småforskrekka og flau med hodet mot skulderen min hvorpå hun fortet seg å sovne i en annen retning, litt skremt fra å prate med meg. Jeg sitter og får genuin glede ut av skrivestilen til Neil Gaiman fordi han bruker semikolon riktig, fordi han slipper unna med halvsidelange setninger og fordi han kan beskrive de mest detaljerte situasjonene, følelsene og konseptene med de enkleste sammenlikningene, ordene og setningene.
Foruten dette har jeg bestemt meg gor å skrive en blogg. Jeg har tenkt på det tidligere, men glemt det fordi jeg vet det vil ødelegge meg.
La meg forklare: Da jeg første gang vurderte å skaffe meg en blogg brukte jeg de neste par dagene på å tenke på hva jeg skulle skrive om i den. Dette er noe jeg likte; det er noe som gjør meg mer gjennomtenkt, noe som indirekte tvinger meg til å gjøre opp meninger om ting; og noe jeg vil bruke mye tid på. Dette siste punktet er det jeg ikke kan tillate meg selv på samme måte som at jeg ikke kjøper meg spill. De er like vanskelig å legge fra seg som en god bok, bare at man ikke nødvendigvis blir ferdig med et spill bare fordi du kommer til slutten.
Nettopp der ligger problemet; jeg blir ikke ferdig med en blogg når jeg først begynner. Nettopp derfor er planen nå å ha en blogg jeg kun har lov til å skrive i når jeg akt har en tanke, mening eller idé jeg føler jeg enten har behov for å uttrykke skriftlig eller lyst til å dele med Verden, i.e. hvem enn som skulle komme til å snuble innom bloggen min og finne noe interessant. I motsetning til hva en egentlig nå kanskje kunne tro skal jeg antakeligvis holde meg fra å fortelle de fleste om at jeg har en weblogg i det hele tatt. I hvert fall for nå. Jeg skal - for all intents and purposes - skrive denne webloggen 100 % for min egen del med litt for mange ord per post og et ytterst subjektivt verdenssyn. Om noen andre først finner den og liker det jeg skriver er det vel og godt, men jeg skal ennå ikke skrive bloggen for noen andre, men kun for meg selv. Og ikke for mye; for min egen helses skyld.
Og nå skal jeg imidlertid se på Kungfu Cyborg. Den står kategorisert under action og spenning, men jeg mistenker at den inneholder en god dose humor, både med og uten hensikt.
And so it has begun.
