Flirting, attraction, seduction, coquetry and beguilement. All words describing the act (or to some, the art) of courting a fellow human being to create the ultimate natural drug consisting of hormones and adrenalin known colloquially as 'chemistry'.
More intellectually absurd and at the same time evolutionarily rational than any other is the concept of love at first sight, typically more frequent in males than females, but something anyone could experience (though I never have, myself, I know of several people who claim to have experienced it).
(OK, the introduction in this post became a bit long eventually, and although I enjoyed writing it, it might be a bit lengthy, so if you're not in the mood for that, just skip the next five paragraphs)
At a glance, you evaluate a person's style, facial features, posture and body shape as well as their reaction to you. In a way – in particular if there is an initial 'spark' – an immediate Mexican stand-off takes place where both of you wait for the other to make a move. Especially if there is a bit of distance between you, you wait and observe. At this point, everything is about how you are perceived. You will probably slowly sit up a bit straighter. Roll back your shoulders. Push your chest out only a little. Maybe you will shift slightly, both to get a better look and to look better yourself.
Does it feel familiar? If you are the shy type, the following may be more likely: you lock onto each other's eyes only for a brief moment, only to realize you were spotted yourself. You look away only to peek back over your shoulder and realize that the other person is doing the same thing. You pull your shoulders up a little and pull your arms close in to your body, all the while stealing more looks to see if the other is still looking.
This is attractive as you both perceive each other as having the same social 'status' as the other. Those sparks fly when you communicate with someone who is on the same status wavelength. The problem arises when there is a difference in status, and this is where flirting is broken (in two very different ways).
The entire concept of flirting permeates most every aspect of society. These moments can occur at a bar, in a café, at work, on the beach or in a mosque, and as such, it automatically becomes an integral part of our lives. A lot of the time, we don't even notice it ourselves. In particular, this is the case for those who are particularly attractive.
Both men and women who possess external beauty, and in particular those who also carry with them an aura of confidence and certainty, often find themselves on the receiving end of compliments and advances as well as shy looks and 'accidental' grazes (and don't pretend you haven't done that; we all have). This is the basis for the first, most obvious way in which flirting is broken, and this is the only problem we usually see and experience directly. Because people are insecure and scared of doing or saying something wrong, there are often misunderstandings which lead to heartbreak and more misunderstandings. Attractive people soon learn to be either more open or more secluded and (unfortunately) often adopt an aversive attitude to displaying affection towards others.
(/intro)
The other, more indirect way in which flirting (and even a lot of daily interaction) is broken is the one which concerns me though. I noticed it because i caught myself doing this wrong, and found myself unable to easily change it (also, I was reminded of the effects of repeated messages and propaganda by the US, but that is a completely different matter).
Basically, when you consciously flirt, you do two things actively. You try to respond well to what the other person says and does, and you do your best to be interesting; and to be interesting, you should do something different. Something others usually don't do. This has turned into something rather malicious in some places as jokes are being made through insults. As an example, a girl (let's call her Susan) may be really sensitive about the size of her forehead (yes, a lot of people are), and later, although he knows this, a guy (let's call him Frederick) may clumsily comment on the size of a television as being "almost the size of your forehead, haha!" As things go, Susan tries to respond as nicely as she can (I mean, she does kind of like him a bit maybe), and may also be a spot surprised, resulting in a nervous chuckle. "Success!," Frederick's mind subconsciously shouts with a smile, resolving to repeat the joke at a later occasion.
Not long after, the joke is reiterated about something else equally absurd, and as Susan already laughed once before, it has suddenly become her default response to the situation, and before they know it, it is a running joke between the two. Now, eventually, the joke itself won't carry any negative connotations, but it facilitates actively downgrading yourself. Just as with propaganda, repeating the same thing over and over eventually makes it true in your mind, however much we may say it doesn't.
This has become a trend in our society today. We talk smack as a form of humor and put both each other and others down for cheap laughs, and while we may laugh at it, we are left afterwards with a self-reinforcing behavior which inevitably breaks you down rather than builds you up.
Starting today, inspired by some friends of mine who constantly remind me of what great people and friends they are by telling both me others how awesome we are and how good we look and how great it is that we exist. I honestly take it upon myself to to this even more, and also actively cut down on (and eventually maybe even quit) talking smack.
Have I told you today, how awesome you are?
Because you are. You really are, and I am extremely happy to be able to tell you that.
Further reading:
Some women with experience with the matter at hand (read the highlighted comment as well as the top one)
A man with an opposing, yet similar (though rather one-sided) opinion
PS.: Although I disagree somewhat with the statements of both linked posters, they do open up for some good discussion and present some thought-provoking material.
lørdag 18. desember 2010
torsdag 9. desember 2010
Hysteri, Underdrivelser og Tredje Verdenskrig
Jeg har fulgt ganske nøye med på alt som skjer med Wikileaks i det siste og rynker på pannen når jeg tenker på de uunngåelige sjokkbølgene og følgene denne direkte konfrontasjonen imellom byråkratiet og ytringsfriheten. Dette skal ikke bli en politisk blogg, men akkurat i dette tilfellet må jeg bare synse litt.
Om du kjenner omstendighetene, hopp over de neste tre paragrafene.
Relativt kort summert er Wikileaks en frivillig organisasjon som jobber for å frigjøre hemmeligstemplede dokumenter for å avdekke lovbrudd og uetisk oppførsel begått av regjeringer og firmaer verden over. Etter at Wikileaks i det siste året har fokusert slippene sine på USA, dens regjering og deres aktiviteter både internt og internasjonalt har USA i løpet av den siste måneden fått flere store firmaer inkludert Amazon, PayPal, Visa og Mastercard til å slutte å tilby sine tjenester til Wikileaks på det grunnlag at Wikileaks bedriver noe ulovlig, på tross av at regjeringen aldri har klart å definere nøyaktig hvilke lover Wikileaks har brutt. Kort sagt forsøker USAs regjering så godt den kan å begrave alt som har med Wikileaks å gjøre.
Som reaksjon på alt dette har et flertall internettbaserte organisasjoner gått sammen i protest mot flere av de store aktørene som har vært involvert, og i løpet av det siste døgnet har både Amazon, Visa og Mastercard opplevd at nettsidene deres har blitt overbelastet av såkalte DDOS-angrep med den følge at ingen får tatt sidene i bruk. Mange sier også sine meninger på nettforumer og egne blogger. Så langt har svært mange medier i USA gått ut og fordømt organisasjonen, og noen Amerikanske politikere har gått så langt som å ytre at Julian Assange, mannen bak Wikileaks og organisasjonens ansikt utad, bør drepes. Kun to store aviser, The New York Times og Wired Magazine gått ut og sagt at det Wikileaks gjør er en bra ting.
Julian Assange, er for øyeblikket i varetekt i London etter å ha meldt seg selv til politiet og blitt nektet kausjon. Han er kun anholdt for en voldtektsanklage i Sverige, ikke for noe relatert til Wikileaks, men USA jobber ennå intenst for å få ham utlevert for dette udefinerte lovbruddet organisasjonen hans har begått. Interpol gjorde forresten Assange til en av verdens mest ettersøkte menn for en uke siden ved å gi ut en såkalt "red notice" på ham, kun basert på voldtektsanklagene. Forklar det grunnlaget den som kan.
Ok, det var oppsummeringen. Min store bekymring er altså etterskjelvene etter alt dette. Det mest urovekkende med alt dette er på tross av hva noen sier ikke informasjonen om USAs historie med å spionere på og i andre land (inkludert Norge) via ambassadene sine eller at kongen av Saudi Arabia gjentatte ganger oppfordret USA til å angripe Iran. Mer enn noe annet bør vi ta tak i den hyklerske reaksjonen til USAs regjering. Samtidig som USA aktivt går ut og kritiserer Kina for deres sensur av internett går de selv inn for å gjøre nettopp det samme i dette øyeblikk, og som et resultat ser Julian Assange for øyeblikket ut som Verdens Eneste Journalist. Medier i dag brukes ikke lenger til å distribuere ufiltrert informasjon ut til massene, men nesten kun til underholdning. I vår verden i dag må man nesten lete om man vil lese nyheter. Dermed er Wikileaks et friskt pust i medienes hverdag som tvinger dem til å ta fatt i noe håndfast.
Problemet til mange i denne saken er at man nesten blir tvunget til å velge en side, og i motsetning til i politikken mener ikke de motstridene sidene det samme om 90 % av tingene som må gjøres. De er rake motsetninger. For det meste har alle ment nesten akkurat det samme om stort sett alt som betyr særlig mye i den vestlige verden de siste 60 årene, og dermed har det vært få konflikter på stor skala. Vel, i hvert fall ingen kriger imellom vestlige nasjoner. Her er imidlertid problemet: for tusen år siden var kriger basert nesten kun på territorier og landområder. For åtti år siden var krigene basert på ideologier og overbevisninger. I dag vil imidlertid ikke en krig i vesten lenger handle om landområder eller ideologi i samme forstand. Den vil handle om informasjon. Informasjon utgjorde en stor del av tidligere kriger også, men i dag står regjeringer som USA og Kina ovenfor et folk de ikke har måttet møte i en tidligere krig. Dette folket har ikke noe demonym fordi de representerer alle folk. De har hverken en regjering å henvende seg til eller et lovverk som binder dem. Dette folket utgjør en verdensomspennende nasjon og består av alle som har tilgang til internett.
Hele dette initiativet som folket nå bedriver kommer veldig mange, spesielt politikere, til å se på som forgjengeren til en borgerkrig på internett. En revolusjon om du vil. Og nettopp derfor kommer den til å oppfordre til kontroll og sensur i fremtiden dersom vi ikke vinner kampen, så å si, nå ved første forsøk. Dersom USA slår igjennom med dette initiativet og får dømt Julian Assange for å spre sannheten til folket blir det bare lettere å få til neste gang, for så å sette opp fler og fler sperrer, filtre og begrensninger om ingen gjør noe med det helt til vi oppnår et Orwellsk samfunn à la 1984. Tredje verdenskrig vil ikke utkjempes med bomber over land, men med ord over informasjon og rettigheter. Og den er rett rundt hjørnet.
I god stil annonserte forresten USA i dag at de tok glede i og oppfordret til feiring av dagen i dag: World Free Press Day. Hurra.
Jeg leste også denne igjen her om dagen. Sjekk datoen på bunnen etter du har lest den og tenkt over hvor relevant den føles:
A Declaration of the Independence of Cyberspace
Om du kjenner omstendighetene, hopp over de neste tre paragrafene.
Relativt kort summert er Wikileaks en frivillig organisasjon som jobber for å frigjøre hemmeligstemplede dokumenter for å avdekke lovbrudd og uetisk oppførsel begått av regjeringer og firmaer verden over. Etter at Wikileaks i det siste året har fokusert slippene sine på USA, dens regjering og deres aktiviteter både internt og internasjonalt har USA i løpet av den siste måneden fått flere store firmaer inkludert Amazon, PayPal, Visa og Mastercard til å slutte å tilby sine tjenester til Wikileaks på det grunnlag at Wikileaks bedriver noe ulovlig, på tross av at regjeringen aldri har klart å definere nøyaktig hvilke lover Wikileaks har brutt. Kort sagt forsøker USAs regjering så godt den kan å begrave alt som har med Wikileaks å gjøre.
Som reaksjon på alt dette har et flertall internettbaserte organisasjoner gått sammen i protest mot flere av de store aktørene som har vært involvert, og i løpet av det siste døgnet har både Amazon, Visa og Mastercard opplevd at nettsidene deres har blitt overbelastet av såkalte DDOS-angrep med den følge at ingen får tatt sidene i bruk. Mange sier også sine meninger på nettforumer og egne blogger. Så langt har svært mange medier i USA gått ut og fordømt organisasjonen, og noen Amerikanske politikere har gått så langt som å ytre at Julian Assange, mannen bak Wikileaks og organisasjonens ansikt utad, bør drepes. Kun to store aviser, The New York Times og Wired Magazine gått ut og sagt at det Wikileaks gjør er en bra ting.
Julian Assange, er for øyeblikket i varetekt i London etter å ha meldt seg selv til politiet og blitt nektet kausjon. Han er kun anholdt for en voldtektsanklage i Sverige, ikke for noe relatert til Wikileaks, men USA jobber ennå intenst for å få ham utlevert for dette udefinerte lovbruddet organisasjonen hans har begått. Interpol gjorde forresten Assange til en av verdens mest ettersøkte menn for en uke siden ved å gi ut en såkalt "red notice" på ham, kun basert på voldtektsanklagene. Forklar det grunnlaget den som kan.
Ok, det var oppsummeringen. Min store bekymring er altså etterskjelvene etter alt dette. Det mest urovekkende med alt dette er på tross av hva noen sier ikke informasjonen om USAs historie med å spionere på og i andre land (inkludert Norge) via ambassadene sine eller at kongen av Saudi Arabia gjentatte ganger oppfordret USA til å angripe Iran. Mer enn noe annet bør vi ta tak i den hyklerske reaksjonen til USAs regjering. Samtidig som USA aktivt går ut og kritiserer Kina for deres sensur av internett går de selv inn for å gjøre nettopp det samme i dette øyeblikk, og som et resultat ser Julian Assange for øyeblikket ut som Verdens Eneste Journalist. Medier i dag brukes ikke lenger til å distribuere ufiltrert informasjon ut til massene, men nesten kun til underholdning. I vår verden i dag må man nesten lete om man vil lese nyheter. Dermed er Wikileaks et friskt pust i medienes hverdag som tvinger dem til å ta fatt i noe håndfast.
Problemet til mange i denne saken er at man nesten blir tvunget til å velge en side, og i motsetning til i politikken mener ikke de motstridene sidene det samme om 90 % av tingene som må gjøres. De er rake motsetninger. For det meste har alle ment nesten akkurat det samme om stort sett alt som betyr særlig mye i den vestlige verden de siste 60 årene, og dermed har det vært få konflikter på stor skala. Vel, i hvert fall ingen kriger imellom vestlige nasjoner. Her er imidlertid problemet: for tusen år siden var kriger basert nesten kun på territorier og landområder. For åtti år siden var krigene basert på ideologier og overbevisninger. I dag vil imidlertid ikke en krig i vesten lenger handle om landområder eller ideologi i samme forstand. Den vil handle om informasjon. Informasjon utgjorde en stor del av tidligere kriger også, men i dag står regjeringer som USA og Kina ovenfor et folk de ikke har måttet møte i en tidligere krig. Dette folket har ikke noe demonym fordi de representerer alle folk. De har hverken en regjering å henvende seg til eller et lovverk som binder dem. Dette folket utgjør en verdensomspennende nasjon og består av alle som har tilgang til internett.
Hele dette initiativet som folket nå bedriver kommer veldig mange, spesielt politikere, til å se på som forgjengeren til en borgerkrig på internett. En revolusjon om du vil. Og nettopp derfor kommer den til å oppfordre til kontroll og sensur i fremtiden dersom vi ikke vinner kampen, så å si, nå ved første forsøk. Dersom USA slår igjennom med dette initiativet og får dømt Julian Assange for å spre sannheten til folket blir det bare lettere å få til neste gang, for så å sette opp fler og fler sperrer, filtre og begrensninger om ingen gjør noe med det helt til vi oppnår et Orwellsk samfunn à la 1984. Tredje verdenskrig vil ikke utkjempes med bomber over land, men med ord over informasjon og rettigheter. Og den er rett rundt hjørnet.
I god stil annonserte forresten USA i dag at de tok glede i og oppfordret til feiring av dagen i dag: World Free Press Day. Hurra.
Jeg leste også denne igjen her om dagen. Sjekk datoen på bunnen etter du har lest den og tenkt over hvor relevant den føles:
A Declaration of the Independence of Cyberspace
torsdag 2. desember 2010
Lifehacking: Lucid Dreaming
Dreams are often viewed as a chaotic torrent of impressions, sensations and ideas. Sleep itself is a confusing necessity. You voluntarily go into a comatose state for anything from six to nine hours, cyclically wildly hallucinating before experiencing an often complete and total amnesia, forgetting most all of your hallucinations.
Lucid dreaming, however, is a completely different event (as an aside, lucid is one of my favorite words ever. It means transparency, luminescence, clarity and understanding, all while being a beautiful word in itself). Lucid dreaming, in short terms, is a dream in which you are aware that you are dreaming. Rather than an irrational event, this is a skill most anyone can learn and often facilitates your taking control of the dream to mold and shape it if you so wish. To some it comes naturally while some spend several months learning it, but most everyone find it both rewarding and energizing.increase your self-confidence
How is this lifehacking you ask? Well, not only can lucid dreams drastically improve both the quality of and the entertainment you experience during your sleep cycle, but you can actively use your nightly hours to practice skills, understand abstract concepts, increase your self-confidence and overcome your fears and anxieties.
More specifically, lucid dreams allow you to directly or indirectly control your entire sensational spectrum and emotional experience.
In particular, this is practical for alleviating fears or pushing boundaries you would normally not dare approach as alleviating fear or anxiety is a lot easier in a dream than when awake.
If any of you can do already this or try to learn it, send me a word of it.
I will actively attempt to learn this skill myself, and if it works I will probably report on my marvelous success and how much more incredible my life is.
(As to how it will affect my sleep, don't expect much in the way of a reliable account of any change; my sleep patterns can be called irregularly regular at best. I am a freak of nature in this respect in the first place.)
So, off to bed.
Sleep tight; dream something astoundingly stupendous, inconceivable and awesome.
Lucid dreaming, however, is a completely different event (as an aside, lucid is one of my favorite words ever. It means transparency, luminescence, clarity and understanding, all while being a beautiful word in itself). Lucid dreaming, in short terms, is a dream in which you are aware that you are dreaming. Rather than an irrational event, this is a skill most anyone can learn and often facilitates your taking control of the dream to mold and shape it if you so wish. To some it comes naturally while some spend several months learning it, but most everyone find it both rewarding and energizing.increase your self-confidence
How is this lifehacking you ask? Well, not only can lucid dreams drastically improve both the quality of and the entertainment you experience during your sleep cycle, but you can actively use your nightly hours to practice skills, understand abstract concepts, increase your self-confidence and overcome your fears and anxieties.
More specifically, lucid dreams allow you to directly or indirectly control your entire sensational spectrum and emotional experience.
In particular, this is practical for alleviating fears or pushing boundaries you would normally not dare approach as alleviating fear or anxiety is a lot easier in a dream than when awake.
If any of you can do already this or try to learn it, send me a word of it.
I will actively attempt to learn this skill myself, and if it works I will probably report on my marvelous success and how much more incredible my life is.
(As to how it will affect my sleep, don't expect much in the way of a reliable account of any change; my sleep patterns can be called irregularly regular at best. I am a freak of nature in this respect in the first place.)
So, off to bed.
Sleep tight; dream something astoundingly stupendous, inconceivable and awesome.
onsdag 1. desember 2010
A bilingual totally inconsequential avsporing
This, just like in the title of this post, is the way I think when I think in words; mostly in one language, and partly in another. In my exam period fueled craze at a loss for time and words I become very aware of the constant derailings and sidesprangene my mind takes as I actively work against my tendency to grab my guitar or my sketchbook or the ideas running rampant about my head as I attempt to read about schmid factors, stress-strain diagrams, Burger's vectors and Greek letters while I at the same time dodge the procrastinating tendencies of a suddenly more active imagination.
This has led me to wanting to write this post in spite of my imminent exam (I'll be quick, and then get right back to studying, I promise!) as a continuation of an idea I had in September which I only noticed in action just now.
The concept is called proactive – or perhaps productive – procrastination. Imagine you have a vile task ahead of you. Something you truly dread, and merely thinking of starting it sends shudders down your spine. Now you know you should just get it over with, but as the awesome procrastinator you are, you stick with your notion that of course, you have enough time. You'll just do it later. This is where you are slightly off track. While actually doing it, of course, is the 'correct' course of action, where then would your motivation for other boring or shuddersome tasks come from?
What I'm suggesting is not a new concept. In fact, students have been using this technique for a long time. As a general rule during the exam period, students have cleaner apartments than any other time during the semester. This is because they are productively procrastinating: use any work you put off as motivation to do a slightly less monstrous task. After all, that means you don't have to finish that project just yet. If all goes as planned (and if, of course, you eventually finish what you were putting off in the first place), you will not only have a clean conscience, but you will also have clean clothes, a clean apartment, a new shiny blog post (tada!) and even more time on your hands for future procrastination!
Procrastinators unite!
You know, maybe tomorrow. Or next week or something.
This has led me to wanting to write this post in spite of my imminent exam (I'll be quick, and then get right back to studying, I promise!) as a continuation of an idea I had in September which I only noticed in action just now.
The concept is called proactive – or perhaps productive – procrastination. Imagine you have a vile task ahead of you. Something you truly dread, and merely thinking of starting it sends shudders down your spine. Now you know you should just get it over with, but as the awesome procrastinator you are, you stick with your notion that of course, you have enough time. You'll just do it later. This is where you are slightly off track. While actually doing it, of course, is the 'correct' course of action, where then would your motivation for other boring or shuddersome tasks come from?
What I'm suggesting is not a new concept. In fact, students have been using this technique for a long time. As a general rule during the exam period, students have cleaner apartments than any other time during the semester. This is because they are productively procrastinating: use any work you put off as motivation to do a slightly less monstrous task. After all, that means you don't have to finish that project just yet. If all goes as planned (and if, of course, you eventually finish what you were putting off in the first place), you will not only have a clean conscience, but you will also have clean clothes, a clean apartment, a new shiny blog post (tada!) and even more time on your hands for future procrastination!
Procrastinators unite!
You know, maybe tomorrow. Or next week or something.
Abonner på:
Innlegg (Atom)