God Tid-Syndromet

Det er sommer, og jeg har atter igjen blitt rammet av God Tid-Syndromet.

God Tid-Syndromet er fetter av Skal Bare-Syken og i hvert fall tremenning med apati og en fjern slektning ordet flegmatisk og opptrer som motsetningen av å planlegge fire store fester, gjøremål og hendelser som resultat av at du har fått fri på en fredag så du har en tredagers helg.

Når du har god tid gjør det ikke noe om du utsetter det du skulle gjøre i dag til i morgen. Eller overimorgen. Eller kanskje neste uke en gang. Det er når du har god tid du ikke drar på besøk til dem du sa du skulle innom over sommeren, det er da du gjør ditt beste for å feriere fordi det er sånn visstnok det er meninga å slappe av når du har fri.

Problemet med god tid er at du da ender opp med å la dagene dure forbi uten at noe skjer, fordi du alltids kan gjøre noe med det senere. Da ender du opp med å føle at du har lyst til å oppleve den såkalte feriefølelsen du får av å døse i sola hele dagen og gjøre ingenting, og når du ser tilbake på sommeren etterpå, kommer du til å føle at du har gjort alt du ville?

Sett en dato på ting, eller bare gjør det med en gang. Ring noen og spør om de vil ha besøk. Eller om de vil gå besseggen med deg. Eller om de vil lære å gå på line sammen med deg. Ta tak i tida du har på tross av at du har mye av den. Kanskje spesielt når du har mye av den. Noen ganger må jeg bare minne meg selv på det, for jeg liker ikke den voksende apatien jeg opplever om jeg ikke gjør det.

Ta tak i livet, tida og ferien din. Gå ut og lev. Om du trenger en ferie når ferien er over vet du at du har gjort det rett.

Og nå: ut og lære meg å klatre.