92 % av mennesker sier ironisk nok at de har færre fordommer enn gjennomsnittet.
90 % av studenter (i hvert fall i USA, men det gjelder nok de fleste steder) sier at de er smartere enn gjennomsnittsstudenten.
93 % av alle bilister er skråsikre på at de er flinkere til å kjøre enn de fleste andre.
(Det psykologiske navnet på dette er illusorisk overlegenhet, også kalt over gjennomsnittet-effekten)
Jeg har også trodd på disse tingene. Jeg var sikker på at jeg var verdens beste bilist til og med før jeg hadde fått lappen—jeg hadde jo spilt så mange bilspill, jeg var sikker på at jeg var smartere enn de fleste medelevene mine på skolen—jeg gjordre jo hoderegning fortere; jeg antok at jeg hadde færre fordommer enn alle andre, for mitt verdensbilde var jo nærmest sagt en modell på det idéelle verdensbildet alle andre egentlig bør dele med meg.
Nå er det annerledes.
Vel, altså. Da jeg først hørte om det her, tenkte jeg jo først, "men jeg er jo faktisk over gjennomsnittet," og så tenkte jeg at nå gjør jeg det igjen.
Alle liker å føle seg flinke. Det er som en variasjon av mestringsfølelsen. Selv har jeg lenge vært fryktelig god på å late som om jeg vet hva jeg snakker om, litt sånn som det her, bare at jeg har lært på den vanskelige måten at det ikke er alt for lett å late som om du kan mye om kvantemekanikk ovenfor spesielt ivrige fysikkstudenter. Det siste året har jeg imidlertid lært at det er viktig å ikke være best.
Altså, nå antar jeg bare at jeg er under gjennomsnittet (eller i det minste at jeg egentlig vet mindre om det jeg prater om enn det de jeg prater med gjør. If that makes sense). Det passer meg godt.
Jeg hører bedre etter. Jeg er mer inkvisitiv. Jeg lærer fryktelig mye mer.
Samtidig blir jeg for så vidt i min naivitet fort utsatt for andre som later som om de vet hva de prater om, men oftere enn ikke lærer jeg noe nytt. Enda sjeldnere enn før tenker jeg ikke at andre er dumme; de bare har vanskelig for å innrømme at de ikke vet noe.
Og det er vanskelig. Å innrømme at du ikke vet er å innrømme at du er en nybegynner. Det tvinger deg til å måtte fremstå som en som ikke er best. Men samtidig gjør det at du blir mer åpen for å lære mer gira på å se fremover og på å øve og ikke minst lære til du trygt kan si at du vet mye om noe.
Jeg ser så forferdelig mange som er så opptatte med å se bra ut at de aldri tør å ta tak i et stort prosjekt.
Jeg ser så fryktelig mange som er så redde for å ta tak i et stort prosjekt at de aldri en gang tør å begynne i det små.
Den frykten – den paralysen – kommer du ut av når du tør innrømme for deg selv at du er en nybegynner. Når du vet at du har noe igjen å lære, og når du vet at når du klarer noe nytt er det en bragd, og noe å være stolt av.
Eller kanskje enda bedre: et eksperiment. Mer om det i en senere post.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar