Æsj

I det siste (dvs i hvert fall den siste måneden) har jeg skrevet mye kun for å skrive, og av få andre grunner. Jeg tror det er fordi jeg fikk skryt og er dårlig på å ta det imot. Jeg øver.

Jeg har skrevet om ting jeg har tenkt på.
Ting jeg synes er viktig.
Ting jeg gjerne vil få klarhet i.

Det er derfor jeg bestemte meg for å begynne å skrive som jeg gjør her: for å finne et klart signal i havet av inntrykk og tanker så å si. For å skille klinten fra hveten i et mildt kaotisk mentalt bakeri hvor jeg innbiller meg at jeg innimellom lager gode tankekjeks, fyldige idébrød og fryktelig overdrevne metaforer når jeg først kommer godt i gang. (Jeg vet imidlertid at jeg på et ordentlig kjøkken lager virkelig gode vaniljekremfylte boller—såkalte konvolutter—med melis på)

Noe det snart også ble var imidlertid et sted jeg kunne sette meg ned for å prøve å skrive noe engasjerende. Noe mer flytende enn jeg hadde skrevet før. Jeg kunne bruke bloggen til å skrive tekster jeg kunne tenke meg å lese på samme måte som jeg prøver å uttrykke meg muntlig på en måte som gjør meg til en person jeg kunne tenke meg å prate med selv.

Jeg har fått lyst til å være en av dem som beskriver en situasjon på en slik måte at den som leser det enten kjenner seg igjen eller føler de opplever den. Jeg vil kunne forklare hvordan noen sier noe vakkert og dypt i stil med noe som "reality is something to which we must be returned at considerable cost," hvorpå den andre viser enighet og godkjennelse ved å nikke sakte og lage det samme tankefulle gryntet folk lager etter en høytlesning av poesi etter de har hørt en spesielt god verselinje, og jeg vil kunne fortelle det på en måte så du skjønner hva jeg mener og like etter du har lest det oppdager at du sitter og nikker sakte på hodet selv etter ett inneforstående grynt.

Jeg har lyst til å beskrive det inspirerte initiativrike øyeblikket som oppfordring til å unngå tiltaksløsheten det kan være så lett å skli inn i om du ikke har noe som driver deg eller noe å sikte etter, for så å føle at det betød noe for meg selv å skrive det ned.

Ok.

Pust.

Det var godt å få ut. I morgen skal jeg lese igjennom noen av mine egne poster fra mai tror jeg. De føltes det godt å skrive, litt på samme måte som denne. Vel, etter jeg har klatret opp og ned en loddrett fjellvegg et par ganger; jeg kjøpte meg klatresko i dag og gleder meg.