My ever-changing, consistently inconsistent vocabulary, part 1

Fryktelig, sykt, sinnsykt, voldsomt, fantastisk, ekstremt, veldig, ganske, rimelig, skikkelig eller ordentlig. Alle disse er forsterkende ord jeg bruker relativt hyppig både muntlig og når jeg tsjætter. Når jeg bruker hvilke av disse ordene avgjøres imidlertid av ganske mange faktorer, men som oftest mer enn både sammenheng og humør blir det påvirket av hvem jeg snakker med. Jeg tror kanskje jeg gjør dette mer enn mange, men de fleste snakker rimelig forskjellig ovenfor mødre, ovenfor arbeidskolleger og ovenfor en kjæreste. Det handler ikke bare om hvor mye du åpner deg og hva du kan prate om, men også hvordan du sier det.

Jeg vil prate om to ting: hvordan språket du bruker er påvirket av hvem du prater med, og hvordan språket du bruker påvirker deg; dette kan bli en litt lang post.

Jeg har en teori. Jeg har aldri sett noe støtte for det noe annet sted, og det er ikke akkurat lett å prøve ut, men jeg tror det er noe som fungerer, så here goes: Når du har blitt virkelig godt kjent med noen; når du har pratet ofte med dem og spesielt om du har menget deg med dem daglig, plukker du gjerne opp mange småord og gester, og etter hvert hele tale- og væremåten deres, det er en kjensgjerning. Dette er folkene du føler deg trygg rundt. Som du kan åpne deg og være deg selv når du er sammen med. Jeg fremlegger da at om du hadde møtt på noen som har samme tale- og væremåte som deg vil det være noen det er mye lettere å komme overens med og holde en samtale med enn noen som føltes mer fremmed. Det blir et holdepunkt; et ståsted å bygge et forhold på hvor du har lettere for å føle deg trygg.

Kroppsspråket ved det hele skal jeg ta en annen gang, av frykt for å skrive en hel avhandling her, men det muntlige språket er uansett noe det er lett å ta tak i, oppdage og utforske selv uten å måtte gjøre en større innsats enn å prate med noen. Det gjør man da uansett. Saken er at jeg nå gjør dette selv. Før var det mer bevisst, men ettersom tiden går har det blitt mer og mer ubevisst. Det var først her om dagen da jeg pratet med to forskjellige personer samtidig og tilfeldigvis kom inn på samme ting i begge samtalene at jeg la merke til i hvor stor grad jeg driver med det her. Da jeg beskrev noe som "utrolig fantastisk" i én samtale sa jeg samtidig "syyykt digg" i den andre. Jeg slår fryktelig fort over, og ble samtidig både litt satt ut og fantastisk fascinert da jeg oppdaget det.

Jeg merket også da jeg tenkte over det at jeg så ting for meg forskjellig avhengig av hvem jeg skulle beskrive dem til. Språket jeg bruker definerer hvordan jeg tenker!

Det er gjort store mengder forsøk rundt hvordan vi opplever verden rundt oss basert på hvordan vi beskriver den. Store kulturelle konsepter kan for eksempel ofte beskrives igjennom ett språk, men ikke et annet. Det er med andre ord vanskelig å se for seg et konsept du ikke klarer å beskrive og sette ord på (teknisk sett kalles dette lingvistisk relativitet, også kjent som Saphir-Whorf-hypotesen). Eksempler på dette er å finne i både språk og kultur. I boken 1984 av George Orwell introduserer regjeringen "newspeak," et språk satt sammen slik at det ikke skulle være mulig å tenke noe negativt om regjeringen rett og slett fordi konseptet ikke kunne formuleres med det. En annen litt mer reell vinkling finnes i hvordan språk er oppbygd sammenliknet med geografisk beliggenhet. Språk nærmere ekvator er oftere mindre fremtidsrettet. F.eks på Sicilia finnes det ingen bøyningsform for verb som tilsier fremtid. Altså, det finnes både "var" og "er", men ingen "kommer til å være". Sicilianere er også som oftest dårlige på å planlegge ting, og er heller impulsive, imens folk i nord-Italia som ikke snakker samme dialekt både definerer fremtid grammatisk og er flinkere til å planlegge fremover (dersom du vil se mer om akkurat tidsforståelse og -oppfatning er dette en fantastisk beskrivelse av noen konsepter).

Dette er noe som virkelig fascinerer meg, og er grunnlaget for store felt innenfor lingvistikk og psykologi. Linken imellom hvordan du opplever verden og hvordan den blir beskrevet i ord er blant annet hele utgangspunktet for både NLP og hypnose, to ting jeg ikke tør sette meg alt for godt inn i fordi jeg hadde hatt litt for lyst til å prøve, eksperimentere, fine ut og lære mer igjennom å eksperimentere med det.

Nå begynner det å bli farlig langt her, så jeg bare kutter av for nå, og fortsetter i neste post med hvordan språket du prater påvirker talemåte og kroppsspråk. Ble dette veldig rotete? Jeg har forsøkt å rydde litt opp i det så det skal henge bedre sammen og føles noe mer helhetlig, men har ikke akkurat lagt sjela mi i det. Håper ikke det føles som om jeg hopper for mye imellom ting eller at det er uklart. Bare å spørre og kritisere i vei om du lurer på noe!